Reks, Lord, Sonja og Hans Kongelige Høyhet Hexike Rexike Sexike
 |
| Reks og jeg |
Den vakre collien Lord kom til Eriklia året etter at bror Morten ble født. Da var jeg 11 år, Ann 9 og Ellinor 7 år. Mor hadde sett filmen om Lassie og syntes nok det var noe eventyrlig med en ekte Lassiehund. Dessverre hadde Lord en umettelig lyst på hundedamer. Sannsynligheten taler for at han under en kjærlighetsrunde i Dyrhaugen en vinter gikk gjennom isen på Nåsvatnet og druknet. Så sier historien. Borte ble han iallefall.
Et par år etter at Lord forsvant kom far Melvin plutselig en dag med en valp som fikk navnet Sonja. Mor og far var ikke helt enige om den nyanskaffelsen.
-Æn gång va i å hænta ho hælt neri Ørjavikjin! I syntes det va så færargele allså!
Til slutt var begeret fullt, og hun lurte seg til å ta med hunden til Ottar i Bollimyra og spurte om han kunne skyte den.
-Tenkte at det skulle være en hemmelighet at jeg fikk Ottar til å skyte den, og ba han om å ikke si noe om det. Plana mi var å late som hunden var forsvunnet helt av seg selv. Men det gikk jo ikke lange stunda før Melvin visste beskjed. Det ble et helsikes spetakkel!
Så da min kjære far Melvin og bror Morten en sommer noen år etter dette "spetakkelet" kom hjem til Eriklia med en ny valp, da sa mor NEI! Denne gangen var det en bitteliten grevlinghund de hadde fått av en kirketjener langt sør på Vestlandet et sted.
-NEI! sa ho mor!
-JAU! sa han far!
-Her har vi 1200 mål jord, og så skal det ikke være plass til en hund?
Eller - han sa det helt sikkert ikke så tannløst og snilt når jeg tenker meg om.. Dere som kjente min far husker nok at det var sjelden han ytret en eneste setning uten å "krydre" den saftig...
Han ordla seg nok mest sannsynlig mer som dette vil jeg tro:
-Her he vi fær svarte fan 1200 mål jord, og så ska det fær i hælllvete ikkje varra plass åt en hund???!!!
Det ble en heidundrende krangel i heimen!! Partene sto steilt på sitt. Far var mildt sagt rasende, og bannordene fløy nok veggimellom som illsinte veps. Han hadde ingen forståelse for mors argumenter, og hun hadde ingen forståelse for hans!
Bror Morten som var 15 år denne sommeren satt i stresslessen på stua med den lille valpen i armene og gråt. Det var han som under hjemturen fra skrifthugging på Bergenskanten hadde holdt liv i valpen med å tygge koteletter som han matet det lille nøstet med. Og sovet sammen med den hver natt.
Det endte med at far og sønn tok med seg hundevalpen og bodde i telt ved Godalsvatnet noen dager. Teltet ble innkjøpt hos Karstein på Eide Sport og Foto.
Så gikk det som det gikk. Hva annet kunne mor gjøre enn å gi etter? Hun var jo den "slemme" i denne historien, det var jo hennes skyld at mann og sønn hadde flyttet hjemmefra og bodde i telt, ikke sant? Sånt kan man ikke være bekjent av, iallefall ikke over lang tid. Men hun hadde i det minste fått markert tydelig hva hun mente om saken!
Selv var jeg forlengst flyttet ut da dette utspant seg, det samme hadde Ann og Ellinor. Bare Morten og lillesøster Elisabeth bodde fremdeles hjemme i Eriklia.
-Han Rex va mykji finar enn dæm så e rænrasa, mener lillesøster Elisabeth. Hun glemmer aldri første gangen hun fikk det ærefulle oppdraget å passe den lille valpen.
-Plutselig va han borte! Læta overalt, kan tru i va rædd fær ka han Morten kom te å sei når han kom hæm å hund hass va borte! Men så fann i han heldigvis inni ene treskon min på varmehyllå uti bislagja, lisje luringen! Va god han Rex ja, sier Elisabeth og smiler ved minnet.
Heldigvis viste Rex seg å være en ganske intelligent hund. Han var en god vakthund, han var robust, han var tøff og pågående og lot seg på ingen måte pille på nesen. Dette er egenskaper min mor setter pris på. Gradvis vokste det fram et slags vennskap og gjensidig respekt mellom den til å begynne med uvelkomne hund og matmor Margot. Såpass mye at da tilnavnet Sexike kom på banen sørget hun for å få han kastrert. Han hadde begynt å reke bygdelangs etter hundedamer, og hun ville ikke ha opp igjen slike tilstander som med Lord og Sonja.
-Han var på et par-tre småturer etter at han ble kastrert, men så skjønte han visst at det ikke lenger var noen vits, forteller mor.
-Han var rett og slett så skamfull og flau siste gangen han kom hjem at han aldri mer våget seg ut på "kvinnfolkjakt".
Rex beskyttet flokken sin. Det vet Elisabeth alt om. Mang en beiler og festdeltaker i hennes ungdomstid ble satt på plass av et snerrende "ovnsrør" om de ikke oppførte seg i stua i Eriklia. Måtte bare ikke prøve å legge ei godmodig arm rundt Elisabeth, det ble oppfattet som meget utidig oppførsel! Er man vakthund så er man vakthund!
Min datter Linda som bare er tre år yngre enn sin tante Elisabeth var også såpass mye i Eriklia at hun ble betraktet som et fullverdig medlem av flokken Rex hadde å passe på. Hun kan fortelle om lignende episoder som Elisabeth, nåde den som prøvde å sitte for nært eller legge ei arm rundt ei av de to.
Og særlig passet han godt på Morten! Det var ingen tvil om hvem Hexike Rexike elsket høyest over alt på jord. Morten trengte ingen bodyguard når Rex var i nærheten. Og ingen turde å vekke Morten om han sovnet i stresslessen på stua med Rex på magen. Da knurret hunden illevarslende, viste tenner og ga inntrykk av at han kom til å fly i strupen på hvem som helst som kunne tenkes å forstyrre hans herre og mester.
Rex elsket å få være med Morten på mopedtur. Han var virkelig i sitt ess når han fikk sitte på bensintanken med forlabbene på styret. Når farten og vinden fikk hengeørene til å stå rett opp og øverleppa til å flagrekrølle seg så tennene vistes, da var han konge i Bollia!
Fast inventar var han også når Morten og kameraten Jan Arild var på kjøretur med Boblechassiene sine. Det var gamle Folkevogner som guttene hadde skåret taket av. En gang kom de i skade for å kræsje inn i siden på hverandres biler slik at Rex fikk en ufrivillig seilas gjennom lufta. Men var han redd for å være passasjer etterpå? Nix, er man tøffing så er man tøffing. Kjapt var han tilbake på sin vante plass i passasjersetet. Kjøreturer med Morten var himmerik på jord.
Rex valgte seg folk. Noen mennesker tålte han ikke synet av, andre ble tatt inn i varmen med slik inderlig kjærlighet at det var aldeles rørende. Svoger Arve var en slik person. Hver gang Arve kom på besøk ble hunden så glad at den straks la seg rett på rygg. Snille Arve godnakket og klappet. Da kunne det hende at Rex i ren gledesrus rett og slett tisset på seg..
En gang Arve kom på besøk glemte han å først å ha fullt fokus på Rex, han ble vel opptatt med prat eller noe med det samme han kom ut av bilen. Rex ble grådig fornærmet! Plutselig la alle merke til at hunden haltet, det så ut som han hadde skadet ene forlabben.
-Neimen stakkars Rex, sa Arve, hva er det som har skjedd med deg? Da kom Rex straks løpende og la seg på rygg for å få Arve-kos. Haltingen var mirakuløst plutselig borte!
-Var ganske klok og utspekulert han Rex ja, sier mor stolt når hun forteller om denne episoden.
En gang ble Hexike Rexike bitt av huggorm.
-Hørte at han gjødde som besatt og var illsint på noe bortom garasjen sjø! Til slutt ble det stilt, men da han etter ei stund kom inn så jeg at han var voldsomt opphovnet under halsen. Han så rettelig ut som en pelikan, stakkars! Nesten rart at han overlevde. Han var så opphovna i halsen av huggormbittet at han greide ikke å få fram lyd på 2 dager, kan mor fortelle.
-Å så skjæmtest han så frøktele når han prøva å gje lyd frå se å ikkje fekk fram et pip! Han så va vakthund og all ting!
-Du var nok mer glad i Rex enn du vil innrømme, mener Elisabeth. Skjønt det vil ikke mor være enig i helt uten videre..
-Va nå mykji armo med han au, særlig ta der at han va hælt tullinj ette å rulle se i kuskit! Å så rett inn ettepå, innsmort med skit!
Glæmme alder da han Jarl bror min og svigerinna mi Oddlaug va her på besøk frå Kristiansund. Rex kom inn å sprang rætt bortåt sofaen der dæm satt. Dæm klappa å strauk, men oppdaga plutselig at det lokta pyton tå fengrå! Fader ka flaut i syntes det va, sei ho mor.
-Tror du va fole glad i han Rex læll i mamma, påstår Elisabeth. Det tror bror Morten også.
-Mamma pusset til og med tennene hans! Og det gikk ikke lang tid før hun ville ha han hjemme hos seg hele tiden. Hun likte ikke at han ble med til steinhuggeriet i Gautvika sammen med pappa og meg. Hun sa at det var fordi Rex ble så møkkete, at det var derfor. Men jeg er ikke så sikker på at det var den eneste grunnen, ler Morten.
For begge småsøsknene mine kan fortelle at mor nok var mer opptatt av Rex enn hun vil innrømme.
-Både Morten og jeg så flere ganger at Rex til og med fikk ligge i sofaen når mamma trodde at ingen så det, sier Elisabeth.
-Nei, sei ho mor!
-Jau, sei ho Elisabeth!
-Javel da, sei ho mor!
-I vart glad i han ettekvart. Må bære innrømme det! Han Rex va en hund med stor personlighet!
 |
| Elisabeth og Sonja |
Til slutt var begeret fullt, og hun lurte seg til å ta med hunden til Ottar i Bollimyra og spurte om han kunne skyte den.
-Tenkte at det skulle være en hemmelighet at jeg fikk Ottar til å skyte den, og ba han om å ikke si noe om det. Plana mi var å late som hunden var forsvunnet helt av seg selv. Men det gikk jo ikke lange stunda før Melvin visste beskjed. Det ble et helsikes spetakkel!
HEXIKE REXIKE SEXIKE
Så da min kjære far Melvin og bror Morten en sommer noen år etter dette "spetakkelet" kom hjem til Eriklia med en ny valp, da sa mor NEI! Denne gangen var det en bitteliten grevlinghund de hadde fått av en kirketjener langt sør på Vestlandet et sted.
-NEI! sa ho mor!
-JAU! sa han far!
-Her har vi 1200 mål jord, og så skal det ikke være plass til en hund?
Eller - han sa det helt sikkert ikke så tannløst og snilt når jeg tenker meg om.. Dere som kjente min far husker nok at det var sjelden han ytret en eneste setning uten å "krydre" den saftig...
Han ordla seg nok mest sannsynlig mer som dette vil jeg tro:
-Her he vi fær svarte fan 1200 mål jord, og så ska det fær i hælllvete ikkje varra plass åt en hund???!!!
Det ble en heidundrende krangel i heimen!! Partene sto steilt på sitt. Far var mildt sagt rasende, og bannordene fløy nok veggimellom som illsinte veps. Han hadde ingen forståelse for mors argumenter, og hun hadde ingen forståelse for hans!
Bror Morten som var 15 år denne sommeren satt i stresslessen på stua med den lille valpen i armene og gråt. Det var han som under hjemturen fra skrifthugging på Bergenskanten hadde holdt liv i valpen med å tygge koteletter som han matet det lille nøstet med. Og sovet sammen med den hver natt.
Det endte med at far og sønn tok med seg hundevalpen og bodde i telt ved Godalsvatnet noen dager. Teltet ble innkjøpt hos Karstein på Eide Sport og Foto.
Så gikk det som det gikk. Hva annet kunne mor gjøre enn å gi etter? Hun var jo den "slemme" i denne historien, det var jo hennes skyld at mann og sønn hadde flyttet hjemmefra og bodde i telt, ikke sant? Sånt kan man ikke være bekjent av, iallefall ikke over lang tid. Men hun hadde i det minste fått markert tydelig hva hun mente om saken!
Selv var jeg forlengst flyttet ut da dette utspant seg, det samme hadde Ann og Ellinor. Bare Morten og lillesøster Elisabeth bodde fremdeles hjemme i Eriklia.
I begynnelsen kalte mor hunden for Hexike Rexike. Om Hexike var foranlediget av helsike kan hun ikke helt huske idag. Men hun ser ikke helt bort fra at det kan være forklaringen på fornavnet. Siden la hun til Sexike som etternavn, det var etter at kjønnsdriften og paringslysten hadde begynt å gjøre seg gjeldende. Slik gikk det til at Rex etterhvert fikk hele tre navn og nesten var som kongelig å regne.
Hans Kongelige Høyhet Hexike Rexike Sexike var en blanding av grevlinghund og lundehund. Derfor hadde han litt lengre ben enn vanlig er for grevlinghunder.-Han Rex va mykji finar enn dæm så e rænrasa, mener lillesøster Elisabeth. Hun glemmer aldri første gangen hun fikk det ærefulle oppdraget å passe den lille valpen.
-Plutselig va han borte! Læta overalt, kan tru i va rædd fær ka han Morten kom te å sei når han kom hæm å hund hass va borte! Men så fann i han heldigvis inni ene treskon min på varmehyllå uti bislagja, lisje luringen! Va god han Rex ja, sier Elisabeth og smiler ved minnet.
Heldigvis viste Rex seg å være en ganske intelligent hund. Han var en god vakthund, han var robust, han var tøff og pågående og lot seg på ingen måte pille på nesen. Dette er egenskaper min mor setter pris på. Gradvis vokste det fram et slags vennskap og gjensidig respekt mellom den til å begynne med uvelkomne hund og matmor Margot. Såpass mye at da tilnavnet Sexike kom på banen sørget hun for å få han kastrert. Han hadde begynt å reke bygdelangs etter hundedamer, og hun ville ikke ha opp igjen slike tilstander som med Lord og Sonja.
-Han var på et par-tre småturer etter at han ble kastrert, men så skjønte han visst at det ikke lenger var noen vits, forteller mor.
-Han var rett og slett så skamfull og flau siste gangen han kom hjem at han aldri mer våget seg ut på "kvinnfolkjakt".
Rex beskyttet flokken sin. Det vet Elisabeth alt om. Mang en beiler og festdeltaker i hennes ungdomstid ble satt på plass av et snerrende "ovnsrør" om de ikke oppførte seg i stua i Eriklia. Måtte bare ikke prøve å legge ei godmodig arm rundt Elisabeth, det ble oppfattet som meget utidig oppførsel! Er man vakthund så er man vakthund!
Min datter Linda som bare er tre år yngre enn sin tante Elisabeth var også såpass mye i Eriklia at hun ble betraktet som et fullverdig medlem av flokken Rex hadde å passe på. Hun kan fortelle om lignende episoder som Elisabeth, nåde den som prøvde å sitte for nært eller legge ei arm rundt ei av de to.
Og særlig passet han godt på Morten! Det var ingen tvil om hvem Hexike Rexike elsket høyest over alt på jord. Morten trengte ingen bodyguard når Rex var i nærheten. Og ingen turde å vekke Morten om han sovnet i stresslessen på stua med Rex på magen. Da knurret hunden illevarslende, viste tenner og ga inntrykk av at han kom til å fly i strupen på hvem som helst som kunne tenkes å forstyrre hans herre og mester.
Rex elsket å få være med Morten på mopedtur. Han var virkelig i sitt ess når han fikk sitte på bensintanken med forlabbene på styret. Når farten og vinden fikk hengeørene til å stå rett opp og øverleppa til å flagrekrølle seg så tennene vistes, da var han konge i Bollia!
Fast inventar var han også når Morten og kameraten Jan Arild var på kjøretur med Boblechassiene sine. Det var gamle Folkevogner som guttene hadde skåret taket av. En gang kom de i skade for å kræsje inn i siden på hverandres biler slik at Rex fikk en ufrivillig seilas gjennom lufta. Men var han redd for å være passasjer etterpå? Nix, er man tøffing så er man tøffing. Kjapt var han tilbake på sin vante plass i passasjersetet. Kjøreturer med Morten var himmerik på jord.
 |
| Morten elsket hunder. Og hundene elsket ham <3 Morten og en firbent venn i mai 2015. |
Rex valgte seg folk. Noen mennesker tålte han ikke synet av, andre ble tatt inn i varmen med slik inderlig kjærlighet at det var aldeles rørende. Svoger Arve var en slik person. Hver gang Arve kom på besøk ble hunden så glad at den straks la seg rett på rygg. Snille Arve godnakket og klappet. Da kunne det hende at Rex i ren gledesrus rett og slett tisset på seg..
En gang Arve kom på besøk glemte han å først å ha fullt fokus på Rex, han ble vel opptatt med prat eller noe med det samme han kom ut av bilen. Rex ble grådig fornærmet! Plutselig la alle merke til at hunden haltet, det så ut som han hadde skadet ene forlabben.
-Neimen stakkars Rex, sa Arve, hva er det som har skjedd med deg? Da kom Rex straks løpende og la seg på rygg for å få Arve-kos. Haltingen var mirakuløst plutselig borte!
-Var ganske klok og utspekulert han Rex ja, sier mor stolt når hun forteller om denne episoden.
En gang ble Hexike Rexike bitt av huggorm.
-Hørte at han gjødde som besatt og var illsint på noe bortom garasjen sjø! Til slutt ble det stilt, men da han etter ei stund kom inn så jeg at han var voldsomt opphovnet under halsen. Han så rettelig ut som en pelikan, stakkars! Nesten rart at han overlevde. Han var så opphovna i halsen av huggormbittet at han greide ikke å få fram lyd på 2 dager, kan mor fortelle.
-Å så skjæmtest han så frøktele når han prøva å gje lyd frå se å ikkje fekk fram et pip! Han så va vakthund og all ting!
-Du var nok mer glad i Rex enn du vil innrømme, mener Elisabeth. Skjønt det vil ikke mor være enig i helt uten videre..
-Va nå mykji armo med han au, særlig ta der at han va hælt tullinj ette å rulle se i kuskit! Å så rett inn ettepå, innsmort med skit!
Glæmme alder da han Jarl bror min og svigerinna mi Oddlaug va her på besøk frå Kristiansund. Rex kom inn å sprang rætt bortåt sofaen der dæm satt. Dæm klappa å strauk, men oppdaga plutselig at det lokta pyton tå fengrå! Fader ka flaut i syntes det va, sei ho mor.
-Tror du va fole glad i han Rex læll i mamma, påstår Elisabeth. Det tror bror Morten også.
-Mamma pusset til og med tennene hans! Og det gikk ikke lang tid før hun ville ha han hjemme hos seg hele tiden. Hun likte ikke at han ble med til steinhuggeriet i Gautvika sammen med pappa og meg. Hun sa at det var fordi Rex ble så møkkete, at det var derfor. Men jeg er ikke så sikker på at det var den eneste grunnen, ler Morten.
For begge småsøsknene mine kan fortelle at mor nok var mer opptatt av Rex enn hun vil innrømme.
-Både Morten og jeg så flere ganger at Rex til og med fikk ligge i sofaen når mamma trodde at ingen så det, sier Elisabeth.
-Nei, sei ho mor!
-Jau, sei ho Elisabeth!
-Javel da, sei ho mor!
-I vart glad i han ettekvart. Må bære innrømme det! Han Rex va en hund med stor personlighet!
Dette var hundene i Eriklia i mors og fars tid. Sommeren 1994 flyttet de fra Eriklia til leilighet i Malmefjorden, og min datter Linda med mann og barn overtok gården. I årene siden har det krydd av hunder og hester og esler og griser og katter og geiter og sauer og fugler og tamme rotter og marsvin og Gud vet hva i Eriklia. Til stor glede både for gårdsfolket selv og for de mange som besøker gården.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar