Bloggarkiv

mandag 5. januar 2015

OLEMANN OG KJELL PÅ BRISSHAUGEN



Tidlig en solvarm søndag i mai før noen hadde hørt gjøken gale satt Olemann og den to år eldre kameraten Kjell på toppen av Brishaugen. Olemann hadde tatt på seg kortbukse for aller første gang denne våren, så varmt var det. Egentlig var det ikke lov å sitte på bakken før de hadde hørt gjøken, for da kunne man få jordgust på seg. Men ingen visste egentlig helt hva jordgust var.



Men denne søndagen stekte altså sola, fuglene kvitret og på Brishaugen var det godt å være. Olemann likte å være sammen med Kjell. Han var snill og ordentlig, en man kunne stole på. Det var trygt å dele tanker og prate om alt mulig med Kjell. Selv om Olemann bare var 6 år og ennå ikke var begynt på skolen gjorde Kjell aldri narr eller terget slik andre litt større unger ofte likte å gjøre. Mens de satt der og pratet og så utover bygda kom også Kjell sine eldre brødre Odd og Leif ruslende opp til dem.

Plutselig kjente Olemann noe som stakk bak på det ene nakne låret! Det gjorde kjempevondt! Først tenkte han at det sikkert var et tørt strå som hadde stukket ham. Eller kanskje det hadde vært en "pessmimaur" som var ute med streker.
Så slo den fryktelige tanken ned i han om at det kunne ha vært en huggorm! Olemann ble kvalm og rent svimmel av skrekk! Hadde det vært bare han og Kjell, kunne han ha fortalt at noe stakk. Da kunne han ha spurt hva Kjell mente. Da ville Kjell helt sikkert ha beroliget med å si at nei, ormen er ikke framme så tidlig på våren. Eller så ville han ha sagt at om det var en huggorm, så ville de ha sett den.
Men fordi de eldre brødrene til Kjell også var der, fikk han seg ikke til å nevne den fryktelige mistanken sin. Istedet fikk han penset samtalen inn på temaet orm. Hvor farlig var det egentlig å bli bitt av orm? Var ormen ute så tidlig på året? Hvordan så man at man var bitt av orm, og hvordan merket man det? Og hvis man var bitt, hvor lang tid tok det før man merket noe? Eller døde??

Odd og Leif la ikke fingrene imellom når de fortalte at huggormbitt, det var farlig det! Man kunne faktisk dø av det! Og ja, selvsagt kunne ormen våkne til liv og krype rundt etter noen å bite på en slik fin varm dag som dette! Ormer liker sol og varme, sa de. Hvordan man ser at man er bitt av huggorm? Jo, da skal man se etter om det er to små hull der man blir bitt. Er det det, er det merke etter huggtennene. Det er der giften blir sprøytet inn!
Olemann følte seg syk. Han var på gråten av skrekk og fortvilelse der han satt med vinterbleke tynne knær trukket opp mot haka. Nå var sannsynligheten for at hans dager var talte ganske stor. Han fikk seg ikke til å se etter om det var to små hull bak på låret. Han ville ikke at de eldre brødrene til Kjell skulle forstå hvorfor han spurte så mye.

-Jeg må forte meg hjem og sjekke før det er for sent, tenkte han. Uten å si et ord til forklaring reiste han seg brått opp og løp hjem det forteste han kunne. Vel hjemme for han opp loftstrappa til rommet sitt og undersøkte låret sitt nøye. Det var ikke lett å se noe, men når han kikket riktig godt etter mente han at han så noen røde prikker der! Fortvilelsen var stor. Tårene rant. Dette var nok straffen for at han hadde vært ulydig og sittet på bakken før han hadde hørt gjøken. Eller "gaukjin", som fuglen heter på Visnes-dialekt. Olemann visste ikke hvilke tegn han skulle legge merke til. Ikke ante han hvor lang tid det ville ta før giften nådde hjertet hans og han falt død om! Det hadde han glemt å spørre om. Han var fryktelig redd!

-Jeg må finne katten min, tenkte han. Han måtte dele med noen, og hvis det nå var slik at han skulle dø av huggormbitt måtte han iallefall være sammen med Prikken når det skjedde. Ennå hadde han ikke merket noe uvanlig. For å trøste seg selv tenkte han veldig hardt på at det sikkert bare hadde vært et insekt eller et tørst gresstrå fra ifjor som stakk han. Eller en "pessmimaur". Men sikker kunne han jo ikke være!
Han fant Prikken under ovnen på kjøkkenet, og la seg på gulvet tett inntil den kjære katten sin. Mor til Olemann satt ved kjøkkenbordet og stekte vafler til søndagskaffen. Han følte det betryggende å være i nærheten av mor Agnes dersom han begynte å merke noe. Det kunne da umulig gå lang tid før giften fra huggormtennene - om det nå var så galt fatt - hadde nådd rundt i kroppen hans. Fortvilelsen og skrekken hadde tappet den lille tynne guttekroppen for alle krefter. Han følte seg helt tom, til og med tårene hadde sluttet å renne.

-Jeg må si fra til mamma, tenkte han bedrøvet. -Jeg må fortelle at jeg satte meg på bakken oppi Brishaugen idag selv om ingen ennå har hørt gaukjin. Og at jeg muligens ble bitt av huggorm og at jeg derfor kommer til å dø om en liten stund. Men før han egentlig helt skjønte hvordan det gikk til sovnet han av utmattelse på gulvet foran svartovnen med hodet boret inn mot den myke kattepelsen til Prikken. Uten at mor Agnes hadde den minste anelse om den alvorlige tildragelsen sønnen hennes hadde vært utsatt for.

Og siden Olemann forlengst er blitt en voksen mann vet vi at det endte bra den gangen han trodde han var bitt av huggorm oppi Brishaugen en gang for veldig lenge siden. Han slapp heldigvis bare med skrekken! Men Olemann har aldri siden våget å sette seg på bakken før han har hørt gaukjin på våren :-)




( Brishaugen sett fra huset vårt idag. I Olemann sin barndom fantes nesten ikke trær på Brishaugen. Men fremdeles er det magisk å gå på oppdagelsesferd på haugen for både små og store. Hytta til Kong Bris og Kari Kuling er ennå å finne, og kanskje får man også glimt av Hårballtroll eller vismannen Gammel og Grå om man ser riktig godt etter. Eller Heksa Luremor og Hannkatten Raptor.. Og ikke minst må en holde utkikk etter den skumle Bremsnasen som alltid er ute etter å stjele skatten til Kong Bris.. )



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar