EVENTYR I BLÅBÆRLAND

RUSLETUR LANGS LÅNNAVEIEN

En av de første søndagene på nyåret er det akkurat passe vintervær til en rusletur langs Lånnaveien for Olemann og fruen. En minusgrad og nysnø gir julekortstemning og ro i sinn.
-En gang var det åpen og oversiktlig utmark her, sier Olemann når de to tar en hvil ved "Tenkesteinen". De kaller den det fordi de alltid pleier å stoppe og tenke på forskjellig når de kommer dit. Derfor er "Tenkesteinen" et riktig så passelig navn.
-Nå er alt gjengrodd med masse høye grantrær, men slik var det ikke før i tiden. Da var det masse fin blåbærlyng her, og vi kunne se hele bygda herfra, sier Olemann. Så forteller han til kona si om den gangen han og nabojenta Jorunn var og plukket blåbær i dette området for ganske mange år siden. Før alle trærne vokste opp og det ennå var blåbærmark og beite for husdyra.

EVENTYR I BLÅBÆRLAND

En sensommerdag da blåbæra akkurat er begynt å modnes får nemlig Olemann og Jorunn lov å gå over hovedveien og over Kleivaelva og oppover mot Lånnaveien for å plukke blåbær. For to som skal begynne på skolen denne høsten er dette et eventyr! Tenk at de får lov til å gå denne lange turen alene! Ja, for det er ganske langt å gå fra husene oppe i bygda og helt opp mot den gamle Lånnaveien. Dette betyr helt klart at de ikke blir regnet som småunger lenger. Det er en fin tanke.

Dagen er lys og varm og fylt av sol og gode sommerlukter. Olemann og Jorunn har mye å prate om på turen opp til blåbærmarka. De gleder seg til å finne masse bær! Kanskje kan de få en av mammaene til å steke pannekaker når de kommer hjem igjen? Så kan de stappe blåbær og sukker med en gaffel og lage blåbærsyltetøy som de kan ha på pannekakene? Kanskje de til og med finner så mye blåbær at det blir nok blåbærsyltetøy til å ha på brødskivene for hele familien til nonsmaten? Det hadde vært noe det! Olemann og Jorunn ser for seg at de kommer tilbake med hvert sitt spann fylt til randen av blåbær. Tenk så glade alle blir da! Siden sola steker fra skyfri himmel denne dagen prater de sikkert også om at de må passe seg for orm. For ormer liker å sole seg på blåbærtuer, det har både Olemann og Jorunn hørt om. Men når de første blåbærtuene begynner å dukke opp tenker de ikke mer på orm. Lykken ved å sitte på hver sin side av en bugnende blåbærtue og fylle munnen med søte solmodne blåbær er stor og overveldende. Det kribler i hele kroppen av spenning og glede, og det er kjempekoselig å sitte slik sammen og spise blåbær og prate.

EN MILLION BLÅBÆR 

Det er minst tusen blåbær rundt dem. Kanskje hundre tusen, eller kanskje så mye som en million bær? De ser på hverandre og ler, er morsomt å se hvor blå tunger de har fått. Fingrene og leppene er også helt blå, ja til og med kinnene er blitt blåflekkete. Olemann stikker tunga si ut så langt han kan og prøver å se hvor blå den er blitt. Jorunn prøver det samme, og så ler de igjen. De skulle vel ha plukket i spannene også, men det føles ikke så viktig lenger. Det er mye morsommere å bare spise. Noen ganger hiver de bær opp i lufta mens de gaper så høyt de kan for å få bærene til å falle rett inn i munnen. Det er like moro hver gang det lykkes, og så ler de enda mer.

DEN LANGE VEIEN HJEM...

Snart er de kommet et godt stykke opp i skråningen mot der Bjergjafjellet reiser seg bratt opp. Stadig nye blåbærtuer dukker opp, det er blått i blått så langt de kan se. Ivrige og glade spretter de snart hit og snart dit. I jakten på enda ei ny tue snubler plutselig Jorunn og faller! Hun tar for seg med ene hånda, og blir liggende uten å greie å reise seg opp igjen. Når Olemann kommer til unnsetning og får hjulpet henne på føttene igjen ser de at hånda hennes ser så rar ut? Den er liksom så slapp og rar, noe sånt har de aldri sett før. De har aldri sett en hånd som oppfører seg på den måten.

Borte er gleden og latteren, nå tar redselen over! De aner ikke hva som kan ha skjedd. Har de gjort noe galt? Ingen av de to har noengang hørt om at det går an å brekke ei arm. Eller en fot eller en annen kroppsdel for den saks skyld. De ser bare at ene hånda til Jorunn ser så slapp og rar ut, men de aner ikke hvorfor. Og den gjør vondt, og for alt de vet er den kanskje ødelagt for alltid?

Veien hjem føles fryktelig lang! Først ned igjen over Lånnaveien og blåbærmarka og brua over Kleivaelva. Så stien på andre siden av elva og over hovedveien. Så gårdsveien som går over den store dyrkamarka opp til huset der Jorunn bor. Nå kan de ikke småspringe og hoppe og sprette slik de gjorde da de sorgløst ruslet avgårde med svingene spann tidligere. Nå går de veldig forsiktig, kan ikke risikere at Jorunn snubler og skader seg enda mer! Jorunn gråter sjelden, hun er ei tøff jente. Men nå er det nære på at tårene kommer, hun er engstelig for hånda si som begynner å kjennes skikkelig vond ut. Olemann er også nesten på gråten fordi han er redd og synes synd i venninna si. Kanskje kommer foreldrene til å bli sinte på dem også?. Noe har de sikkert gjort galt siden hånda til Jorunn er blitt så merkelig. Men de aner ikke hvorfor den ble slik bare fordi Jorunn ramlet over den tua.

MED ARMEN I FATLE 

Olemann er lettet når han endelig kan overlevere Jorunn til hennes mor. Det blir selvfølgelig stor oppstandelse når de to blåbærfarga vennene kommer til gards og de voksne får se hånda til Jorunn. Først da forstår de at man faktisk kan brekke ei arm eller en fot om man er uheldig. Men heldigvis går det an å reparere, takk og pris!
Resten av dagen går med til legebesøk og røntgen på Molde sykehus for Jorunn sin del. Og det viser seg faktisk å være brudd i håndleddet. Når hun omsider kommer hjem til Visnes igjen har hun fått en flott hvit gips fra håndleddet og nesten opp til albuen. Et stort tørkle er knyttet slik at at den skadde hånda blir liggende i ro inn mot kroppen. Det er første gang i sitt liv Olemann og Jorunn hører ordet gips og fatle og med egne øyne får se hvordan gips og fatle ser ut. Det er i sannhet en lærerik dag.

Det er nesten så Olemann er litt misunnelig både på gipsen og all oppmerksomheten som blir Jorunn til del. Men aller mest er han glad for at han greide å leie henne trygt hjem, og at det gikk bra til slutt. Men ennå i dag - på en kald januarsøndag i 2015 - kan han levende huske nøyaktig alt som skjedde den sommerdagen for lenge siden da han og Jorunn var på blåbærtur og Jorunn brakk hånda si

.

SØPPELDUNK PÅ RØMMEN

-Hallo, har du sett søppeldunken min, den til matrester? Det er Nora nabo som ringer, og hun høres oppskaket ut. 

-Skulle ut med en pose matavfall nå, men dunken står ikke ved trappa slik den pleier! Fader i luften, e nå væl ikkje nåkkånj så stjæl søppeldonka vætte?

-Nei, har ikke sett dunken din, svarer jeg. En søppeldunk kan da ikke bare forsvinne i løse lufta? Nei, den er sikkert i nærheten. En times tid senere tar jeg meg en tur bort til Nora for å høre om den er kommet til rette. På vei opp trappa ser jeg at det står jo en liten matavfallsdunk nede ved veien, har hun ikke sett den? Nora byr på nystekt svele og kan fortelle at jo, hun vet om den dunken. Kjæresten Erling har vært ute på detektivrunde og funnet en dunk alene og forlatt et stykke lenger borti veien. Han har akkurat satt den fra seg i oppkjørselen til Nora og ruslet seg en tur nedom løa for å slå av en prat med Olemann.

-Donkjin kan stat der ei lita stund no so fer me sjå ka so skjer. I hære det væl om nåkken kjæm å dre donkjin tebakers der i fant den. Då fer i væl bære be om færlatelse å sæ at i handla i god tru, tenker Erling. Men siden han så at det sto Pilan på klistremerket regner han med at det er riktig dunk han har funnet.

Men Nora er litt oppskjørtet og engstelig for at dunken Erling har funnet kanskje ikke er hennes likevel. Kanskje har han "stjålet" naboens dunk? Nora får hjerteklapp bare ved tanken! Det er da jeg får den geniale ideen om hvordan vi kan finne ut om det er riktig dunk. Det står jo klistremerker med nummer og strekkode på hver, ikke sant?
Jeg sjekker papir-og restavfallsdunken som står ved trappa hennes. Jo da, det står 140 på begge to. Da må det selvfølgelig stå 140 på den litt mindre bioavfallsdunken også. 140 er sikkert nummeret RIR har på gården her, mener jeg. At det tydelig også står Pilan på klistremerkene legger ingen av oss merke til.

Men på bioavfallsdunken ved veien står det ikke 140. Det står 80!
 -Da kan det ikke være din dunk likevel, fastslår jeg. For ingen av oss damene legger merke til at det også her står Pilan på klistrelappen, noe som med all tydelighet forteller hvor dunken hører hjemme. Vi teknisk begavede genier ser kun tall, ikke bokstaver.
-Fader allså, fær et styr, sier Nora oppgitt. -Får dra den tebakers da, legger hun til og begynner den tunge vandringen tilbake til der Erling fant den.Den buldrende lyden av trillende søppeldunk på oljegrusvei høres veldig godt.

Erling og Olemann som står nede ved løa hører plutselig lyden av en tom søppeldunk ute på tur.
-No hære i donkjin fer igjen, utbryter Erling.
-No fern attatt same væn!
-Forte deg opp, så kanskje du rækk å ta søppeldonk-tjuven på fersken, sier Olemann. Men når Erling kommer opp på veien ser han til sin overraskelse at det er jo Nora selv som er ute på vandring med dunken. Hva er det som skjer? Hvorfor drar hun den tilbake?

Imens har jeg gått for å sjekke tallene på mine egne dunker, bare sånn for sikkerhets skyld. Sjekke at "gardsnummeret" 140 står på alle tre, slik jeg innbiller meg at det skal gjøre. Da får jeg meg en skikkelig kalddusj! Der står det 140, 140, 80! Nå skjønner jeg ingenting! Det står jo 80 på min bioavfallsdunk også?

Når jeg beskjemmet og flau kommer bort til Nora sitt hus igjen har Erling akkurat sendt henne avgårde for å hente dunken tilbake for andre gang. Nå står han nedenfor trappa og ser bortover veien der hans kjære Nora på nytt kommer buldrende med dunken etter seg, men nå i motsatt retning.

-He fær dåkkå mikji rart di kvinnfolk. Såg de verskele ikkje at det sto Pilan på klistrelappa då, gliser Erling og rister på hodet. Så forklarer han meg at når det står 140 på de to største dunkene betyr det at de rommer 140 liter. Matavfallsdunken rommer 80 liter, så enkelt er det, legger han til og gliser enda bredere.
-Hekje nåkkå mæ gardsnommer å slekt å gjær sa tala der.

Unnskyld Nora for at jeg tulla oss bort så gale! Vi fikk ikke løst mysteriet om hvorfor dunken din var på rømmen. Men den er iallfall kommet til rette, og det er det viktigste. Kanskje har den helt av seg selv trillet seg bortover Øvre Visnes vei? Eller kanskje har den fått hjelp? Det får vi nok aldri vite. Noen ganger kan det være litt i meste laget dramatisk å bo på Visnes. Det skjer liksom rare ting stadig vekk.

      Ikke lett å se at det står Pilan på klistremerket nei..

HUNDELIV I ERIKLIA I "GAMLEDAGER"

Reks, Lord, Sonja og Hans Kongelige Høyhet Hexike Rexike Sexike

         
            

Reks og jeg

Da jeg kom til verden like før jul i 1951 var Reks gardshund i Eriklia. Han var svart og hvit med en flott bustehale som krøllet seg som på en gris. Han var en salig blanding av en hund. Ærlig og redelig "laget på bygda". Min mor fikk den av nabokona Hjørdis Bolli, og noen stamtavle verken trengtes eller fantes. Min aller første store sorg i livet var nok da min barndoms elskede Reks måtte avlives på grunn av sykdom og alderdom.

                         

             
Den vakre collien Lord kom til Eriklia året etter at bror Morten ble født. Da var jeg 11 år, Ann 9 og Ellinor 7 år. Mor hadde sett filmen om Lassie og syntes nok det var noe eventyrlig med en ekte Lassiehund. Dessverre hadde Lord en umettelig lyst på hundedamer. Sannsynligheten taler for at han under en kjærlighetsrunde i Dyrhaugen en vinter gikk gjennom isen på Nåsvatnet og druknet. Så sier historien. Borte ble han iallefall.

Et par år etter at Lord forsvant kom far Melvin plutselig en dag med en valp som fikk navnet Sonja. Mor og far var ikke helt enige om den nyanskaffelsen.

Elisabeth og Sonja

-Æn gång va i å hænta ho hælt neri Ørjavikjin! I syntes det va så færargele allså!
Til slutt var begeret fullt, og hun lurte seg til å ta med hunden til Ottar i Bollimyra og spurte om han kunne skyte den.
-Tenkte at det skulle være en hemmelighet at jeg fikk Ottar til å skyte den, og ba han om å ikke si noe om det. Plana mi var å late som hunden var forsvunnet helt av seg selv. Men det gikk jo ikke lange stunda før Melvin visste beskjed. Det ble et helsikes spetakkel!

HEXIKE REXIKE SEXIKE

Så da min kjære far Melvin og bror Morten en sommer noen år etter dette "spetakkelet" kom hjem til Eriklia med en ny valp, da sa mor NEI! Denne gangen var det en bitteliten grevlinghund de hadde fått av en kirketjener langt sør på Vestlandet et sted.

-NEI! sa ho mor!
-JAU! sa han far!
-Her har vi 1200 mål jord, og så skal det ikke være plass til en hund?

Eller - han sa det helt sikkert ikke så tannløst og snilt når jeg tenker meg om.. Dere som kjente min far husker nok at det var sjelden han ytret en eneste setning uten å "krydre" den saftig...
Han ordla seg nok mest sannsynlig mer som dette vil jeg tro:

-Her he vi fær svarte fan 1200 mål jord, og så ska det fær i hælllvete ikkje varra plass åt en hund???!!!

Det ble en heidundrende krangel i heimen!! Partene sto steilt på sitt. Far var mildt sagt rasende, og bannordene fløy nok veggimellom som illsinte veps. Han hadde ingen forståelse for mors argumenter, og hun hadde ingen forståelse for hans!
Bror Morten som var 15 år denne sommeren satt i stresslessen på stua med den lille valpen i armene og gråt. Det var han som under hjemturen fra skrifthugging på Bergenskanten hadde holdt liv i valpen med å tygge koteletter som han matet det lille nøstet med. Og sovet sammen med den hver natt.

Det endte med at far og sønn tok med seg hundevalpen og bodde i telt ved Godalsvatnet noen dager. Teltet ble innkjøpt hos Karstein på Eide Sport og Foto.

Så gikk det som det gikk. Hva annet kunne mor gjøre enn å gi etter? Hun var jo den "slemme" i denne historien, det var jo hennes skyld at mann og sønn hadde flyttet hjemmefra og bodde i telt, ikke sant? Sånt kan man ikke være bekjent av, iallefall ikke over lang tid. Men hun hadde i det minste fått markert tydelig hva hun mente om saken!
Selv var jeg forlengst flyttet ut da dette utspant seg, det samme hadde Ann og Ellinor. Bare Morten og lillesøster Elisabeth bodde fremdeles hjemme i Eriklia.

I begynnelsen kalte mor hunden for Hexike Rexike. Om Hexike var foranlediget av helsike kan hun ikke helt huske idag. Men hun ser ikke helt bort fra at det kan være forklaringen på fornavnet. Siden la hun til Sexike som etternavn, det var etter at kjønnsdriften og paringslysten hadde begynt å gjøre seg gjeldende. Slik gikk det til at Rex etterhvert fikk hele tre navn og nesten var som kongelig å regne. 

Hans Kongelige Høyhet Hexike Rexike Sexike var en blanding av grevlinghund og lundehund. Derfor hadde han litt lengre ben enn vanlig er for grevlinghunder.
-Han Rex va mykji finar enn dæm så e rænrasa, mener lillesøster Elisabeth. Hun glemmer aldri første gangen hun fikk det ærefulle oppdraget å passe den lille valpen.
-Plutselig va han borte! Læta overalt, kan tru i va rædd fær ka han Morten kom te å sei når han kom hæm å hund hass va borte! Men så fann i han heldigvis inni ene treskon min på varmehyllå uti bislagja, lisje luringen! Va god han Rex ja, sier Elisabeth og smiler ved minnet.

Heldigvis viste Rex seg å være en ganske intelligent hund. Han var en god vakthund, han var robust, han var tøff og pågående og lot seg på ingen måte pille på nesen. Dette er egenskaper min mor setter pris på. Gradvis vokste det fram et slags vennskap og gjensidig respekt mellom den til å begynne med uvelkomne hund og matmor Margot. Såpass mye at da tilnavnet Sexike kom på banen sørget hun for å få han kastrert. Han hadde begynt å reke bygdelangs etter hundedamer, og hun ville ikke ha opp igjen slike tilstander som med Lord og Sonja.
-Han var på et par-tre småturer etter at han ble kastrert, men så skjønte han visst at det ikke lenger var noen vits, forteller mor.
-Han var rett og slett så skamfull og flau siste gangen han kom hjem at han aldri mer våget seg ut på "kvinnfolkjakt".

Rex beskyttet flokken sin. Det vet Elisabeth alt om. Mang en beiler og festdeltaker i hennes ungdomstid ble satt på plass av et snerrende "ovnsrør" om de ikke oppførte seg i stua i Eriklia. Måtte bare ikke prøve å legge ei godmodig arm rundt Elisabeth, det ble oppfattet som meget utidig oppførsel! Er man vakthund så er man vakthund!
Min datter Linda som bare er tre år yngre enn sin tante Elisabeth var også såpass mye i Eriklia at hun ble betraktet som et fullverdig medlem av flokken Rex hadde å passe på. Hun kan fortelle om lignende episoder som Elisabeth, nåde den som prøvde å sitte for nært eller legge ei arm rundt ei av de to.
                    

Og særlig passet han godt på Morten! Det var ingen tvil om hvem Hexike Rexike elsket høyest over alt på jord. Morten trengte ingen bodyguard når Rex var i nærheten. Og ingen turde å vekke Morten om han sovnet i stresslessen på stua med Rex på magen. Da knurret hunden illevarslende, viste tenner og ga inntrykk av at han kom til å fly i strupen på hvem som helst som kunne tenkes å forstyrre hans herre og mester.
Rex elsket å få være med Morten på mopedtur. Han var virkelig i sitt ess når han fikk sitte på bensintanken med forlabbene på styret. Når farten og vinden fikk hengeørene til å stå rett opp og øverleppa til å flagrekrølle seg så tennene vistes, da var han konge i Bollia!
Fast inventar var han også når Morten og kameraten Jan Arild var på kjøretur med Boblechassiene sine. Det var gamle Folkevogner som guttene hadde skåret taket av. En gang kom de i skade for å kræsje inn i siden på hverandres biler slik at Rex fikk en ufrivillig seilas gjennom lufta. Men var han redd for å være passasjer etterpå? Nix, er man tøffing så er man tøffing. Kjapt var han tilbake på sin vante plass i passasjersetet. Kjøreturer med Morten var himmerik på jord.

                           

Morten elsket hunder. Og hundene elsket ham <3 Morten og en firbent venn i mai 2015.

Rex valgte seg folk. Noen mennesker tålte han ikke synet av, andre ble tatt inn i varmen med slik inderlig kjærlighet at det var aldeles rørende. Svoger Arve var en slik person. Hver gang Arve kom på besøk ble hunden så glad at den straks la seg rett på rygg. Snille Arve godnakket og klappet. Da kunne det hende at Rex i ren gledesrus rett og slett tisset på seg..
En gang Arve kom på besøk glemte han å først å ha fullt fokus på Rex, han ble vel opptatt med prat eller noe med det samme han kom ut av bilen. Rex ble grådig fornærmet! Plutselig la alle merke til at hunden haltet, det så ut som han hadde skadet ene forlabben.
-Neimen stakkars Rex, sa Arve, hva er det som har skjedd med deg? Da kom Rex straks løpende og la seg på rygg for å få Arve-kos. Haltingen var mirakuløst plutselig borte!
-Var ganske klok og utspekulert han Rex ja, sier mor stolt når hun forteller om denne episoden.

En gang ble Hexike Rexike bitt av huggorm.
-Hørte at han gjødde som besatt og var illsint på noe bortom garasjen sjø! Til slutt ble det stilt, men da han etter ei stund kom inn så jeg at han var voldsomt opphovnet under halsen. Han så rettelig ut som en pelikan, stakkars! Nesten rart at han overlevde. Han var så opphovna i halsen av huggormbittet at han greide ikke å få fram lyd på 2 dager, kan mor fortelle.
-Å så skjæmtest han så frøktele når han prøva å gje lyd frå se å ikkje fekk fram et pip! Han så va vakthund og all ting!

-Du var nok mer glad i Rex enn du vil innrømme, mener Elisabeth. Skjønt det vil ikke mor være enig i helt uten videre..
-Va nå mykji armo med han au, særlig ta der at han va hælt tullinj ette å rulle se i kuskit! Å så rett inn ettepå, innsmort med skit!
Glæmme alder da han Jarl bror min og svigerinna mi Oddlaug va her på besøk frå Kristiansund. Rex kom inn å sprang rætt bortåt sofaen der dæm satt. Dæm klappa å strauk, men oppdaga plutselig at det lokta pyton tå fengrå! Fader ka flaut i syntes det va, sei ho mor.

-Tror du va fole glad i han Rex læll i mamma, påstår Elisabeth. Det tror bror Morten også.

-Mamma pusset til og med tennene hans! Og det gikk ikke lang tid før hun ville ha han hjemme hos seg hele tiden. Hun likte ikke at han ble med til steinhuggeriet i Gautvika sammen med pappa og meg. Hun sa at det var fordi Rex ble så møkkete, at det var derfor. Men jeg er ikke så sikker på at det var den eneste grunnen, ler Morten.
For begge småsøsknene mine kan fortelle at mor nok var mer opptatt av Rex enn hun vil innrømme.
-Både Morten og jeg så flere ganger at Rex til og med fikk ligge i sofaen når mamma trodde at ingen så det, sier Elisabeth.
-Nei, sei ho mor!
-Jau, sei ho Elisabeth!
-Javel da, sei ho mor!
-I vart glad i han ettekvart. Må bære innrømme det! Han Rex va en hund med stor personlighet!

Dette var hundene i Eriklia i mors og fars tid. Sommeren 1994 flyttet de fra Eriklia til leilighet i Malmefjorden, og min datter Linda med mann og barn overtok gården. I årene siden har det krydd av hunder og hester og esler og griser og katter og geiter og sauer og fugler og tamme rotter og marsvin og Gud vet hva i Eriklia. Til stor glede både for gårdsfolket selv og for de mange som besøker gården.

OLEMANN OG KJELL PÅ BRISSHAUGEN

Tidlig en solvarm søndag i mai før noen hadde hørt gjøken gale satt Olemann og den to år eldre kameraten Kjell på toppen av Brishaugen. Olemann hadde tatt på seg kortbukse for aller første gang denne våren, så varmt var det. Egentlig var det ikke lov å sitte på bakken før de hadde hørt gjøken, for da kunne man få jordgust på seg. Men ingen visste egentlig helt hva jordgust var.

Men denne søndagen stekte altså sola, fuglene kvitret og på Brishaugen var det godt å være. Olemann likte å være sammen med Kjell. Han var snill og ordentlig, en man kunne stole på. Det var trygt å dele tanker og prate om alt mulig med Kjell. Selv om Olemann bare var 6 år og ennå ikke var begynt på skolen gjorde Kjell aldri narr eller terget slik andre litt større unger ofte likte å gjøre. Mens de satt der og pratet og så utover bygda kom også Kjell sine eldre brødre Odd og Leif ruslende opp til dem.

Plutselig kjente Olemann noe som stakk bak på det ene nakne låret! Det gjorde kjempevondt! Først tenkte han at det sikkert var et tørt strå som hadde stukket ham. Eller kanskje det hadde vært en "pessmimaur" som var ute med streker.
Så slo den fryktelige tanken ned i han om at det kunne ha vært en huggorm! Olemann ble kvalm og rent svimmel av skrekk! Hadde det vært bare han og Kjell, kunne han ha fortalt at noe stakk. Da kunne han ha spurt hva Kjell mente. Da ville Kjell helt sikkert ha beroliget med å si at nei, ormen er ikke framme så tidlig på våren. Eller så ville han ha sagt at om det var en huggorm, så ville de ha sett den.
Men fordi de eldre brødrene til Kjell også var der, fikk han seg ikke til å nevne den fryktelige mistanken sin. Istedet fikk han penset samtalen inn på temaet orm. Hvor farlig var det egentlig å bli bitt av orm? Var ormen ute så tidlig på året? Hvordan så man at man var bitt av orm, og hvordan merket man det? Og hvis man var bitt, hvor lang tid tok det før man merket noe? Eller døde??

Odd og Leif la ikke fingrene imellom når de fortalte at huggormbitt, det var farlig det! Man kunne faktisk dø av det! Og ja, selvsagt kunne ormen våkne til liv og krype rundt etter noen å bite på en slik fin varm dag som dette! Ormer liker sol og varme, sa de. Hvordan man ser at man er bitt av huggorm? Jo, da skal man se etter om det er to små hull der man blir bitt. Er det det, er det merke etter huggtennene. Det er der giften blir sprøytet inn!
Olemann følte seg syk. Han var på gråten av skrekk og fortvilelse der han satt med vinterbleke tynne knær trukket opp mot haka. Nå var sannsynligheten for at hans dager var talte ganske stor. Han fikk seg ikke til å se etter om det var to små hull bak på låret. Han ville ikke at de eldre brødrene til Kjell skulle forstå hvorfor han spurte så mye.

-Jeg må forte meg hjem og sjekke før det er for sent, tenkte han. Uten å si et ord til forklaring reiste han seg brått opp og løp hjem det forteste han kunne. Vel hjemme for han opp loftstrappa til rommet sitt og undersøkte låret sitt nøye. Det var ikke lett å se noe, men når han kikket riktig godt etter mente han at han så noen røde prikker der! Fortvilelsen var stor. Tårene rant. Dette var nok straffen for at han hadde vært ulydig og sittet på bakken før han hadde hørt gjøken. Eller "gaukjin", som fuglen heter på Visnes-dialekt. Olemann visste ikke hvilke tegn han skulle legge merke til. Ikke ante han hvor lang tid det ville ta før giften nådde hjertet hans og han falt død om! Det hadde han glemt å spørre om. Han var fryktelig redd!

-Jeg må finne katten min, tenkte han. Han måtte dele med noen, og hvis det nå var slik at han skulle dø av huggormbitt måtte han iallefall være sammen med Prikken når det skjedde. Ennå hadde han ikke merket noe uvanlig. For å trøste seg selv tenkte han veldig hardt på at det sikkert bare hadde vært et insekt eller et tørst gresstrå fra ifjor som stakk han. Eller en "pessmimaur". Men sikker kunne han jo ikke være!
Han fant Prikken under ovnen på kjøkkenet, og la seg på gulvet tett inntil den kjære katten sin. Mor til Olemann satt ved kjøkkenbordet og stekte vafler til søndagskaffen. Han følte det betryggende å være i nærheten av mor Agnes dersom han begynte å merke noe. Det kunne da umulig gå lang tid før giften fra huggormtennene - om det nå var så galt fatt - hadde nådd rundt i kroppen hans. Fortvilelsen og skrekken hadde tappet den lille tynne guttekroppen for alle krefter. Han følte seg helt tom, til og med tårene hadde sluttet å renne.

-Jeg må si fra til mamma, tenkte han bedrøvet. -Jeg må fortelle at jeg satte meg på bakken oppi Brishaugen idag selv om ingen ennå har hørt gaukjin. Og at jeg muligens ble bitt av huggorm og at jeg derfor kommer til å dø om en liten stund. Men før han egentlig helt skjønte hvordan det gikk til sovnet han av utmattelse på gulvet foran svartovnen med hodet boret inn mot den myke kattepelsen til Prikken. Uten at mor Agnes hadde den minste anelse om den alvorlige tildragelsen sønnen hennes hadde vært utsatt for.

Og siden Olemann forlengst er blitt en voksen mann vet vi at det endte bra den gangen han trodde han var bitt av huggorm oppi Brishaugen en gang for veldig lenge siden. Han slapp heldigvis bare med skrekken! Men Olemann har aldri siden våget å sette seg på bakken før han har hørt gaukjin på våren :-)

( Brishaugen sett fra huset vårt idag. I Olemann sin barndom fantes nesten ikke trær på Brishaugen. Men fremdeles er det magisk å gå på oppdagelsesferd på haugen for både små og store. Hytta til Kong Bris og Kari Kuling er ennå å finne, og kanskje får man også glimt av Hårballtroll eller vismannen Gammel og Grå om man ser riktig godt etter. Eller Heksa Luremor og Hannkatten Raptor.. Og ikke minst må en holde utkikk etter den skumle Bremsnasen som alltid er ute etter å stjele skatten til Kong Bris.. )