Mormor er stolt av Lisa, at hun har mot til å gi dette viktige temaet et ansikt. Jeg vet det er mer enn tøft for henne. Men som Lisa selv sier: Om det kan hjelpe noen sånn at de slipper å oppleve det samme som henne, da er det verd det.
Antar noen av dere har fått med seg oppslaget i Romsdals Budstikke mandag 22. februar. Og at dere skjønte hvem det dreier seg om. Som det framgår av artikkelen går man i "mobbesaker" ikke til sak mot den eller de som har mobbet, men mot skole-eieren, som er kommunen. Etter opplæringsloven er det kommunen som er ansvarlig for at elevene har et godt psykososialt arbeidsmiljø på skolen.
Ikke uventet har kommunen innkalt ei jente fra klassen Lisa gikk i til rettssaken i mars. Jeg velger å tro at dette er for å få belyst saken så godt som råd er. At kommunen med dette ikke forsøker å skyve ansvaret over på tidligere elever. Denne jenta og medhjelperne var også barn da de gikk på ungdomsskolen. Jeg kan ikke tenke meg at de den gang skjønte konsekvensene av det som ble gjort mot Lisa.
Det er alltid så mange fine ord i "fest-taler" om bekjempelse av mobbing, og det er bra. Men når ting har gått fryktelig galt likevel, når en ungdom har fått varig skade og skolen ikke har greid å ordne opp, da skjer det som alltid skjer om en våger å gå til søksmål. Da leter kommunen etter andre knagger å henge ansvaret på. Slik også i vår kommune.
Hver eneste dag gjenopplever Lisa Marie hendelser fra ungdomsskolen. Det har satt seg fast i sinnet hennes. Det er dette som er PTSD (posttraumatisk stresslidelse), ting har satt seg fast. Som jeg skrev i det forrige blogginnlegget mitt, alle vi i familien som vet hvordan Lisa Marie strever for å takle hverdagene, vi støtter opp om henne så godt vi kan. Uansett hvordan dette går, det finnes ingen vinnere i mobbesaker, bare tapere.
Tenk om det fantes en delete-knapp Lisa kunne trykke på slik at traumene fra ungdomsskolen ble borte, det hadde vært fantastisk. Men slik er ikke virkeligheten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar