TUSEN TAKK FOR ALL STØTTE!

Vil si tusen hjertelig takk til alle dere som har lest, kommentert og ikke minst delt innlegget om mitt barnebarn Lisa. Det satt fryktelig "langt inne" å publisere det. Jeg var veldig urolig for hvordan dette ville bli oppfattet og mottatt. Men så langt har det vært bare positive tilbakemeldinger. Responsen har vært overveldende. Aldri har så mange lest et innlegg på bloggen min på så kort tid. Jeg er rørt og dypt takknemlig. 
Mormor er stolt av Lisa, at hun har mot til å gi dette viktige temaet et ansikt. Jeg vet det er mer enn tøft for henne. Men som Lisa selv sier: Om det kan hjelpe noen sånn at de slipper å oppleve det samme som henne, da er det verd det.

 Antar noen av dere har fått med seg oppslaget i Romsdals Budstikke mandag 22. februar. Og at dere skjønte hvem det dreier seg om. Som det framgår av artikkelen går man i "mobbesaker" ikke til sak mot den eller de som har mobbet, men mot skole-eieren, som er kommunen. Etter opplæringsloven er det kommunen som er ansvarlig for at elevene har et godt psykososialt arbeidsmiljø på skolen.

Ikke uventet har kommunen innkalt ei jente fra klassen Lisa gikk i til rettssaken i mars. Jeg velger å tro at dette er for å få belyst saken så godt som råd er. At kommunen med dette ikke forsøker å skyve ansvaret over på tidligere elever. Denne jenta og medhjelperne var også barn da de gikk på ungdomsskolen. Jeg kan ikke tenke meg at de den gang skjønte konsekvensene av det som ble gjort mot Lisa.

Det er alltid så mange fine ord i "fest-taler" om bekjempelse av mobbing, og det er bra. Men når ting har gått fryktelig galt likevel, når en ungdom har fått varig skade og skolen ikke har greid å ordne opp, da skjer det som alltid skjer om en våger å gå til søksmål. Da leter kommunen etter andre knagger å henge ansvaret på. Slik også i vår kommune.

Hver eneste dag gjenopplever Lisa Marie hendelser fra ungdomsskolen. Det har satt seg fast i sinnet hennes. Det er dette som er PTSD (posttraumatisk stresslidelse), ting har satt seg fast. Som jeg skrev i det forrige blogginnlegget mitt, alle vi i familien som vet hvordan Lisa Marie strever for å takle hverdagene, vi støtter opp om henne så godt vi kan. Uansett hvordan dette går, det finnes ingen vinnere i mobbesaker, bare tapere.

Tenk om det fantes en delete-knapp Lisa kunne trykke på slik at traumene fra ungdomsskolen ble borte, det hadde vært fantastisk. Men slik er ikke virkeligheten.

VARIGE SKADER AV MOBBING

Jeg visste at mitt barnebarn Lisa hadde det vanskelig på ungdomsskolen. At det var vonde år for henne med mobbing, utestenging og "usynlig" trakassering. At årene på ungdomsskolen har gitt henne traumer som har bitt seg fast i sjelen hennes, og at hun ikke greide å fullføre siste halvår i 10. klasse på grunn av mobbingen.

Lisa har ikke greid å skaffe seg noen videre utdannelse, til tross for flere tapre forsøk. Stadige angstanfall har gjort at hun måtte droppe ut etter kort tid hver eneste gang. Traumene fra ungdomsskolen slipper ikke taket. Å være i konstant beredskap over så lang tid setter seg i kroppen. Hun bor fremdeles hjemme hos foreldrene i Eriklia, der hun hjelper til med dyrene på gården på gode dager. Lisa er flink med dyr.

Lisa gledet seg masse til å begynne på ungdomsskolen. Dette bildet er tatt høsten 2006, før marerittet startet.

Lisa har fått diagnosen PTSD (Posttraumatisk stresslidelse) av mobbingen hun ble utsatt for. Det er en diagnose vi forbinder med mennesker som har opplevd krig og andre vonde ting som de ikke greier å få ut av hodet sitt.
Sommeren 2015 tok Lisa den vanskelige avgjørelsen å gå til erstatningssak mot hjemkommunen for skade hun ble påført da hun var elev på ungdomsskolen i årene 2006-2009.
Ved å gå til søksmål og fortelle sin historie håper Lisa at hun kan være et forbilde for andre som sliter med psykiske og fysiske plager på grunn av mobbing. Hun håper også at skoler og de som mobber kan lære noe av hennes historie, slik at andre slipper å gjennomgå det samme.

Som mormor husker jeg at Lisa gledet seg veldig til å begynne på ungdomsskolen. Lisa trivdes på barneskolen, skolearbeidet gikk greit, hun hadde mange venner, hun var flink i fotball og hun kjørte motorcross. Livet var godt. Hjemme hos henne var vennene alltid velkomne til å ri på hester eller kjøre motorcross. Slik var det også da hun begynte på ungdomsskolen høsten 2006. Lisa var populær blant vennene denne første høsten, og var godt likt av både jenter og gutter. Det var stas å få bli med hjem til henne i Eriklia. Men ikke alle i jente-gjengen tålte dette..

Utover våren i 8. klasse begynte dagene å bli et mareritt for Lisa. Hun fikk merke utestenging, baksnakking og mer eller mindre godt skjult trakassering. Karakterene gikk drastisk ned, hun fikk problemer med konsentrasjonen og grudde seg til hver eneste skoledag. Til vonde kommentarer og blikk. Til rykter og løgner hun ikke kjente seg igjen i. Lisa var sjanseløs! Jente-mobbing er vanskelig å oppdage. Mobberen/mobberne er som oftest smarte og sosialt dyktige, og ikke lette å gjennomskue verken for lærerne eller andre i klassen. Men jeg skjønte egentlig ikke hvilket "helvete" Lisa gjennomgikk i årene på ungdomsskolen før hun i 2014 endelig begynte å sette ord på det i bloggen sin beawarrior.blogg.no

I et blogginnlegg 1.april 2014 skriver Lisa:

Jeg hadde gitt helt opp. Når til og med yndlings-læreren som jeg alltid hadde sett opp til ikke ville forstå meg eller høre på meg, hvem skulle hjelpe meg? Skal ikke skolen få slutt på dette? Er det ikke skolen sin oppgave å hjelpe? Hjelpe å få slutt på mobbingen? Man skal ikke grue seg til å gå på skolen. Jeg skjønner det kan være vanskelig for andre å se jente-mobbing, men når jeg tilslutt greide å fortelle det så ble det ikke noe forskjell, heller tvert imot. 

Jeg måtte på akutt time hos psykiatrien. Jeg ville ikke leve mer. Du ser ikke noen annen utvei enn å forsvinne. Det var flere flinke psykologer og leger som tok imot meg, de spurte mange spørsmål som var så vonde at jeg ikke greide å svare annet enn vet ikke. 
Det ble ordnet møter med PPT, lege, lærer, rektor og helsesøster. Jeg gikk jevnlig til timer med PPT-dame. Ingenting ble endret på skolen. Alt var det samme. 

Jeg sitter her den dag i dag og sitter fortsatt, de fleste på min alder er ferdige med utdanningen sin og har begynt livet. Angst, depresjon og traumer fra helvete gjør at jeg sitter fast. 

Dette har jeg fått av mobbingen, mobbingen har ødelagt meg, mobbingen har gjort at jeg sitter fast. Det er sånn jeg føler det, skriver Lisa i bloggen.

Tinghuset i Kristiansund 12. januar 2016

Det er en fin og kald vinterdag med rundt 4 minusgrader. Jeg skal til Nordmøre Tingrett i Kristiansund, der det skal avgjøres om saken Lisa har reist mot kommunen er foreldet eller ikke.Vi snakker ikke mye i bilen på vei til Kristiansund. Vi har visst sovet dårlig om natten alle sammen. Det verker i operasjonssåret Lisa har på magen etter operasjon på St.Olavs for akkurat ei uke siden. Det er ikke mer enn fire dager siden hun kom hjem fra sykehuset. Smertestillende tabletter er med i veska.

Samme dag har Romsdals Budstikke førstesideoppslag om mobbing i skolen. Fylkesmann Lodve Solholm er opprørt over historien om den 13 år gamle jenta som døde nyttårsaften av spisevegring utløst av mobbing. Fylkesmannen vil opprette beredskaps-team i Møre og Romsdal for å komme mobbing til livs.
Dagen etter, onsdag 13.januar, skriver samme avis at det er gjort forlik i "mobbesaka" i Nesset. Den tragiske mobbesaka i Malvik fikk også en løsning samme uka da kommunen valgte å trekke sin anke.

Jeg vet at dette kommer til å bli en vond og vanskelig prosess for Lisa og oss i den nære familien rundt henne. Ennå står vi bare i startgropa. Mormor håper og ber om at Lisa vil makte presset. Jeg tenker at det er ingen selvfølge. Psykologen hun har gått hos de siste årene har frarådet å ta denne kampen ennå. Hun er redd Lisa er for sårbar og skjør til påkjenningene dette vil utsette henne for, hun frykter for Lisa sin psykiske helse.

Saken foreldet?

Når Lisa i samråd med advokat likevel velger å gå til erstatningssak mot kommunen i juli 2015, er det fordi hun er redd kommunen vil hevde at saken er foreldet om hun lar det gå lenger tid. Det er gått seks år siden hun var ferdig på ungdomsskolen.

Og det er akkurat spørsmålet om foreldelse kommunen nå påberoper seg. Ifølge paragraf 9 i Lov om foreldelse er det en frist på 3 år fra saksøker fikk forståelse/kunnskap om skade til man kan ta ut stevning mot skadevolder. I dette tilfellet altså ungdomsskolen v/kommunen.

Det er rystende for mormor å høre alt de to advokatene leser opp av notater, epikriser og diagnoser innhentet fra fastlege og sykehus, fra PPT og BUP, fra Akuttenheter og psyk.poliklinikker i Molde og Kristiansund. Samt en mengde dokumenter og notater fra ungdomsskolen og de videregående skolene Lisa har forsøkt seg på i ettertid. Hjertet mitt blør!

Mobbing er et komplekst traume man ikke ser konsekvensene av før det har gått noe tid..

Den sakkyndige psykolog-spesialisten som er innkalt som vitne har gjennomført flere samtaler og tester/kartlegging av Lisa for å finne ut hva problemene hennes skyldes.

-Ei ung kvinne med klare trekk av PTSD og depresjon på grunn av mobbing, er hans konklusjon. Han er uenig med kommunen som hevder at saken er foreldet, og legger i vitneavhøret sitt stor vekt på at det hadde ikke vært mulig for Lisa å få den alvorlige diagnosen posttraumatisk stressyndrom da hun gikk ut av ungdomsskolen i 2009.

-Mobbing er et snikende og komplekst traume man ikke ser konsekvensene av før det har gått noe tid, sier spesialisten.

Mormor håper inderlig at Tingrettsdommeren merker seg akkurat dette - det var ikke mulig verken for Lisa eller noen andre som står henne nær å forstå hvor skadet hun er blitt av mobbingen før nå de siste årene.

MANDAG 18. JANUAR 2016 : MEDHOLD!

Lisa ringer til mormor og forteller med glad stemme at dommen fra Nordmøre Tingrett er kommet, og at hun har fått medhold! Saken er ikke foreldet! Dommen er på mange sider, og hun har ikke lest alt ennå. Men hun har fått medhold, hun er blitt trodd! Lenge siden jeg har hørt Lisa sin stemme så levende og glad.

FREDAG 22. JANUAR 2016 :

Kommunen krever uttale fra en annen sakkyndig spesialist før de avgjør hva de vil gjøre videre. De grundige testene og konklusjonen som allerede foreligger er altså ikke nok. Og det må skje fort, siden rettssaken om erstatning er berammet til slutten av mars måned.

Lisa sin advokat Astrid gir tilbakemelding om at de godtar kravet om ny sakkyndig. Mormor tenker at det innebærer at Lisa må rive opp betente sår overfor enda en ny person. Få vonde drømmer og mareritt hver natt om at hun er tilbake på ungdomsskolen.

ONSDAG 27. JANUAR 2016 : NY RETTSSAK I MARS

Svaret fra kommunen kommer. De er ikke interessert i å oppnevne ny sakkyndig likevel. De vil kjøre rettssak i slutten av mars som oppsatt. Forlik utenom rettssystemet er helt uaktuelt!

Ja vel, tenker mormor. Da blir det rettssak. Er egentlig helt ok. Helst hadde jeg håpet at kommunen min ville komme Lisa i møte uten en opprivende rettssak og medieomtale. Jeg tenker det blir på en måte nok en krenkelse av Lisa. Men dette var hun og vi forberedt på fra den dagen hun tok ut stevning. Lisa ble ikke trodd de gangene hun forsøkte å fortelle om mobbing og utestenging, om krenkelser og nedverdigelser. Hun har ikke fått diagnosene PTSD og Fibromyalgi uten grunn. Begge diagnosene knyttes opp mot mobbingen hun ble utsatt for på ungdomsskolen. Mormor er bekymret for Lisa. Man må virkelig være tøff for å våge å ta opp kampen mot en skarpskodd kommuneadvokat. 

Stå på, Lisa! Vi som kjenner deg og vet hvordan du sliter med å takle hverdagene, vi heier på deg! Alle sammen! Klem fra mormor <3