BETRAKTNINGER FRA ROM 452

Jeg var innlagt noen dager på sykehuset i Molde nå i juli. En infeksjon som måtte knekkes med antibiotika rett i blodåra. Ikke noe dramatisk, er hjemme igjen og forma er god. 

Det ble stille "gode" dager for meg på Medisin A. Følte meg ivaretatt og oppvarta på alle bauger og kanter. Hadde enerom med utsikt mot fjord og fjell, der jeg kunne følge ferjer og annen båttrafikk hele dagen om jeg ville. Jeg kunne også glede meg over flokken med tårnsvaler som holdt oppvisning for meg flere ganger om dagen med fantastiske flyge-ferdigheter. Ikke rart disse blir kalt luftens akrobater!

Har vært mange tanker og følelser disse sykehus-dagene på rom 452. I min alder blir det lett til at det tankene dveler mest ved, er tida som har vært. Ofte til barndommens rike og oppvekst med søsken, mor og far, besteforeldre og andre fra da jeg var lita jente. Det er nesten som disse minnene blir klarere etter som åra går. Det skyldes kanskje at jeg selv har nådd et steg på livsveien der ikke alt er like selvsagt lenger? Jeg har ærlig talt ikke noe imot det. Jeg liker å mimre bakover i minnene som ligger lagret i sinnet mitt.

Da jeg ble født like før jul i 1951 var ikke dette sykehuset engang bygd, det sto ferdig først i 1960. Rart å tenke på. Jeg kom til verden på det gamle Amtsykehuset i Molde, som ble innviet i 1862 iflg google. Det lå vest for Alexandra Hotell, og ble revet i 1962. Jeg kan ikke huske dette sykehuset. Da små-søstrene mine Ann og Ellinor ble født i 1954 og 1955, valgte mor å benytte seg av fødetilbudet som den gang var på Glomstua. Jeg tror hun syntes det var bedre der enn på gamlesykehuset nede i sentrum.

Da lillebror Morten meldte sin ankomst 2 mnd før termin i august 1962, var nysykehuset på Lundavang kommet på plass. Antar at aller første gang jeg satte mine føtter innom dørene her var da jeg som 10-åring fikk bli med til Molde for å se den bitte lille broren vår gjennom vinduet på fødeavdelinga. Den gang fikk vi bare se familiens nyankomne i armene til en sykepleier gjennom ei glassrute.

Alle mine fire barn har sett dagens lys på dette sykehuset, det samme har de fleste av mine 11 barnebarn og 8 oldebarn gjort. Er ikke rart man blir litt nostalgisk, nå som det bare er måneder igjen før dette sykehuset også er historie. 

Fra 2025 skal nye minner på godt og vondt skapes og lagres fra det splitter nye sykehuset på Hjelset.

Har tenkt mye på mor Margot disse dagene, vært mange besøk til dette sykehuset siste årene for å besøke henne. Nå er det snart gått et helt år siden hun døde 23.august i fjor, føles ikke så lenge siden. Mor var alltid så lettet når hun var på sykehuset, følte seg så "omsalaus", som hun sa. Grudde seg alltid til hun skulle hjem, og håpet alltid hun fikk noen ekstra dager på sykeheimen i Elnesvågen før hun ble sendt hjem til leiligheta si igjen, til uro og mye alenetid. Langtidsplassen hun drømte om fikk hun aldri. Ikke greit å være nesten 98 år, gammel og syk. Kjenner på kroppen at mors to siste leveår har gjort noe med meg, hjelpeløsheten og fortvilelsen, den stadige uroen og frustrasjonen over at det ikke var mulig å gi henne det hun ønsket aller mest, fast plass på sykeheimen. Men slik er det blitt i dette rike landet vårt. 

Så har et sykehusbesøk hos vevre bestemor Marie dukket opp i tankene. Hun og bestefar Peder bodde i kårenden i huset vårt i Eriklia, og var en trygg og viktig del av oppveksten. En gang helt i begynnelsen på 1970-tallet var bestemor Marie innlagt på sykehuset her med lungebetennelse, og ønsket seg vafler. Så jeg laget en stabel og reiste med bussen til Molde for å glede henne. Småspist som hun var hele livet, ville hun jo bare ha en smak, ikke en hel stabel. Men jeg var bare 19-20 år, og det var godt ment. Husker ennå den gode følelsen jeg hadde på bussturen hjem igjen, selv om veska var nesten like full av "bakels" som da jeg reiste innover. 

Hver gang det gule redningshelikopteret har landet på sykehustaket, har jeg følt på takknemlighet for at de finnes, og de minner meg om dagen da min pappa Melvin døde. Glemmer aldri det gule helikopteret som landet i Eriklia søndag 10.august i 2008, ser det klart for meg den dag i dag. Familien var samlet i barnedåpen til Elise Kristin, en av livets glade begivenheter. Far elsket alle nye verdensborgere i familien, og var mektig stolt av oldebarnet Elise Kristin. Været var fint denne august-søndagen, og vi satt ute med kaffe og kaker. Oldefar Melvin og oldefar Oddvar ruslet seg en tur rundt nystallen, før de satte seg på en benk nedenfor låvebrua. Der falt far plutselig sammen, som et lys som ble blåst ut. Han ble nesten 76 år. Savner han ennå, og tenker ofte på han. Men kjenner samtidig at når så galt skulle være, så er det fint å tenke på at han fikk dra på den måten jeg tror han selv ville valgt om han kunne. Med finskoene og findressen på, i festlig lag i Eriklia, sammen med oss som var så glade i han.

En varm julidag i 2016 dro Ann, Elisabeth og jeg sammen til sykehuset  for å besøke vår søster Ellinor. Var en slik varm julidag som de siste jazzdagene denne sommeren, kanskje derfor jeg har følt at Ellinor har vært så nær på en måte de fem dagene jeg var på sykehuset. Husker så godt denne spesielle dagen. Ser henne for meg i sykesenga, fine Ellinor. Husker hvor stille og triste Ann, Elisabeth og jeg følte oss der vi gikk i solskinnet til hun som lå i sykesenga med fersk alvorlig kreftdiagnose. Men vi kunne spart oss bekymringene om hva vi skulle snakke om i en sådan stund. Ellinor var seg selv, de gode historiene og de kjappe replikkene satt løst som alltid. Hun var den som gjorde besøket lettere for oss, den som fikk oss til å le, ikke motsatt. Jeg tror det var denne dagen jeg la merke til hvor knallbrune og nydelige øynene til Ellinor var.. Hadde alltid visst at hun var den av oss søstrene som hadde brune øyne, men aldri hadde jeg sett hvor vakre øynene hennes var slik jeg gjorde akkurat denne dagen. Ellinor døde på sykehuset i Molde fire måneder senere, den 14.november 2016. På dagen en måned før hun ville fylt 61 år.

Jeg var glad jeg hadde rom 452 alene den dagen minnene om Ellinor forlangte å bli tatt fram og ikke minst følt på.. Vi var så nær hverandre i alder, Ann, Ellinor og jeg. Vi delte de første barndomsårene, vi vokste opp sammen. Vi var alltid sammen, vi var hverandres lekekamerater. Vi var et trekløver, vi tre første Erikli-jentene. Ennå kan jeg ta meg i å si jeg, Ann og Ellinor, det faller så naturlig for meg, sitter visst i ryggmargen.

Dette og mye mer har vært i tankene mine der jeg har ligget og døst eller sittet i stolen ved vinduet på rom 452. En av de siste dagene tok jeg på egne klær og ruslet meg ned til kiosken for å kjøpe skrivebok og blyant. Det ble en litt morsom opplevelse, har småhumret mye for meg selv i ettertid. Lenge siden jeg følt meg så til de grader usynlig, tenkte til og med at kanskje er jeg død uten at jeg vet det, at det er derfor ikke den ekspeditøren ser meg? Men endelig, etter noe som føltes som flere minutter, fikk jeg endelig øyekontakt og kunne spørre om de hadde ei skrivebok å selge. Det hadde de. Med nykjøpt blå skrivebok og kulepenn ruslet jeg lattermild opp igjen til "mitt" rom. Sjeleglad for at jeg ikke var usynlig og død likevel :-)

Tusen takk for meg for denne gang, Molde sykehus. Jeg blir nesten rørt når jeg tenker på alle de blide hvitkledde englene som alltid var der for meg når jeg trengte hjelp. Som kom med mat og medisin til meg og sa bare ring på om det er noe! Tenk så heldige vi er i dette landet!