JEG DRØMTE OM DEG I NATT, SØSTER MI...

Jeg gråt da jeg våknet i morges og husket drømmen. Den føltes så virkelig, som om den var mer enn bare en drøm. Armene dine som klemte rundt meg, smilet ditt, de knallbrune øynene dine.

I drømmen kom jeg inn i et stort rom, og der omgitt av mykt lys midt på gulvet sto du, smilende og glad, med glatte kinn og halvlangt lyst hår som da du var ung. Det var så godt å se deg! Min lillesøster, så snill og god.

Jeg visste at du var død, men der var du likevel, og jeg var overlykkelig over å se deg igjen. Å få se inn i de nydelige brune øynene dine enda en gang, det var som et mirakel!
Vi snakket ikke, bare smilte til hverandre, klemte hverandre..
Det er som om ord ikke trengs, alt føles fullstendig riktig, vi bare ER.

Mens vi står der med armene rundt hverandre og kjenner på lykken over å være sammen igjen, blir jeg plutselig oppmerksom på at det er flere mennesker i rommet.
I en stor sofa langs ene langveggen sitter mange mennesker jeg ikke la merke til da jeg først kom inn.
Er noen flere av de jeg savner her også?
Men i det øyeblikket jeg snur meg for å se, forsvinner alt. Sofaen, menneskene, du..
Jeg står igjen alene, og angrer så fryktelig på at jeg snudde meg!
Kanskje hadde jeg fått beholde deg lenger om jeg bare ikke hadde snudd meg?

Drømmen har fulgt meg hele dagen. Gjort meg hudløs og sårbar. Tårene kommer lett.
Noen dager er følelsen av savn sterk og vond. Er som bølger som kommer veltende.
Andre dager føles du så nær at jeg til og med synes jeg hører stemmen og latteren din...
Og jeg smiler for meg selv når jeg kommer på noe du har sagt  eller gjort.

Ellinor sommeren 2016,  bare uker før kampen mot kreften begynte.

Jeg skulle holde tale i kirken på begravelsesdagen din 22.november. Fortelle litt løst og fast om livet ditt, minner fra barndom og oppvekst. Om da Frode kom inn i familien og med den største selvfølge tok på seg papparollen for Christina og Lena etter at Kjell Rune døde, og du ble enke og alenemamma som 25-åring.

Om at du i mange år var med i skuespill og skjetser på 5.dagsfesta på Lyngstad, at du likte best å spille myndig bondekone eller tjenestejente, og at du var skikkelig god! Du var uten tvil den som var mest sosial og morsom i søskenflokken vår.

Om hvor flink du var til å ha det ryddig og fint rundt deg. Om hvor god potetball du laga, at det alltid var plass til en munn eller to ekstra rundt kjøkkenbordet ditt, rausheten din..

Jeg var ganske nervøs da jeg satt i den fullsatte kirka på begravelsesdagen. Jeg var redd for at det jeg skulle si ikke var godt nok, at jeg skulle begynne å gråte, at stemmen min ikke skulle bære..
Men så kjenner jeg plutselig en hånd som legger seg mykt på høyre skuldra mi og trykker forsiktig og liksom trøstende. Jeg følte nærværet ditt så sterkt, jeg visste du var der, og brått var jeg helt rolig og avslappet.

Lillesøster mi, som engang sa til meg at hun alltid ville være der for meg om jeg trengte henne!
Lillesøster mi, som alltid avsluttet hver telefonsamtale med å si "glad i deg".

Ellinor og jeg i Eriklia i 2015.

Jeg var 4 år da Ellinor kom til verden i desember 1955. Ann var nesten 2 år. Var litt sånn tripp trapp tresko vi tre første Eriklisøstrene. Mor sydde ofte likedan kjoler og kåper til oss, og strikket likedan gensere. Har ofte tenkt at det var nok en slitsom hverdag for mor, med tre unger i løpet av fire år. Ikke var det oppvaskmaskiner eller helautomatiske vaskemaskiner heller på den tiden, babytøy og bleier ble kokt i ei stor gryte på ovnen. Så var det å skylle godt i kaldt vatn før klærne kunne henges til tørk dryppende våte. Vinters tid var det nok ikke helt enkelt.

Vi hadde en god og trygg barndom i Eriklia. I kårenden i huset vårt bodde bestemor Marie og bestefar Peder, og det var vel ikke en dag uten av vi ungene var innom der både en og flere ganger. I Gautvika bodde farmor Aslaug og farfar Alfred, der var det også stas å være på besøk.

Ellinor, Ann og jeg med lille baby-søskenbarn Anne Grete.

Vi fant på mye rart da vi vokste opp, og selv om Ellinor var minst, var hun ganske så oppfinnsom. Hun var ei uredd og tøff lillesøster som turde det meste.

En gang "lånte" vi med skrekkblandet fryd den fine kalesjebilen til far og kjørte den lange gårdsveien vår opp til hovedveien. Jeg var sjåfør, søstrene var passasjerer. Mor og far var sikkert opptatt med fjøsarbeid eller noe, de var ihvertfall ikke å se da vi eventyrlystne i førstegir sakte rullet ut fra gårdsplassen. Jeg kunne vel være en 9-10 år da dette skjedde, og hadde noen ganger fått lov av far å kjøre i rundinger på gårdsplassen under oppsyn. Trua på egne kjøreferdigheter var sannsynligvis overdrevent stor, og tanken på at jeg ikke kunne annet enn førstegiret kan jeg ikke huske streifet meg. Ikke før vi kom opp til veien og skulle snu!

Vi fant ut at den eneste måten å få snudd bilen på var å skubbe den i posisjon så vi kunne kjøre hjem igjen i førstegir. Vi tok i alt vi kunne, helt til redselen og alvoret overmannet Ann. Hun ville hjem og hente far. Ann har alltid vært den fornuftige og skikkelige av oss, slik har det alltid vært.

Jeg husker ennå det røde innbitte ansiktet til lillesøster Ellinor da hun og jeg alene strevde med å få snudd bilen nok til at vi kunne kjøre hjem igjen, uten hell. Og snart kom far trampende, med ei lita forskremt Ann i hælene. Jeg antar at jeg fikk kjeft for den ulovlige bilkjøringa, men det har jeg i såfall fortrengt..

Ellinor med eldstedatter Christina og mi Linda som stolt søskenbarn bak.

 Har ofte tenkt at Ellinor, hun var som poteten, hun kunne brukes til alt. Hun var håndverkeren som kunne male og tapetsere og spikre lister både hjemme hos seg sjøl og hos andre. Hun var lett å be, og stilte alltid opp om noen trengte hjelp til ett eller annet.
Og hun kunne hekle eller strikke de fineste ting. Da jeg kom hjem fra sykehuset etter å ha fått mitt tredje barn i 1979,  da hadde lillesøster Ellinor vært på Visnes og ordna så fint. På salongbordet lå et nyheklet sukkerstivet kunstverk av en duk.
Jeg har funnet fram den duken igjen. Er den som ligger på salongbordet vårt nå. Der kommer den til å ligge lenge. Den minner meg hver dag om ei søster jeg mistet alt for tidlig.

I juni 2015 døde vår eneste bror brått og uventet, kun 52 år gammel. En søskenflokk på fem ble plutselig til fire. Vi fire søstrene dro hjem til mor i Elnesvågen den kvelden beskjeden fra Harstad kom om at Morten var borte, vi trengte å være sammen i sorgen og sjokket. Ellinor og jeg kjørte sammen til mor i min bil den kvelden. Under kjøreturen sier Ellinor plutselig at "jeg blir vel den neste som blir borte..."
Hadde hun en forutanelse? Jeg vet ikke. Men hun fikk rett.
14.november 2016 sovnet Ellinor inn på sykehuset i Molde.
Søskenflokken på fem er redusert til tre.
Og mor Margot måtte følge enda ett av barna sine til graven.

Jeg opplevde det sterkt da Morten døde også, hvor innmari mange minner vi egentlig har lagret når noen vi er glad i forsvinner for alltid. Jeg ante ikke at jeg hadde så mange minner om broren min. Det samme skjedde da Ellinor døde. Er som om minnene bare ligger der og venter på å bli hentet fram. Det er da det er godt å ha en stor og god familie, å ha noen med felles historie å hente fram hendelser og minner sammen med. Noen som forstår.

Og midt i alt er vemodsfølelsen, følelsen av at nok en epoke er slutt.

Alle dagene vi tok som en selvfølge...

Familiebilde i anledning far Melvin sin 60-årsdag i 1992. Bak fra venstre Elisabeth, mor Margot, far Melvin og Ann. Foran sitter jeg, Morten og Ellinor.

Det er privilegium å kjenne savn.

Vondt ja, og tungt.

Men det forteller om ei nærhet som var,

om varme, lys og latter.

Det å savne er den andre siden av det å ha fått.