MIN BRORS SKO

De sto på gulvet i gangen i huset på Utstrand, noen mil utenfor Harstad. Min brors svarte finsko. Akkurat hentet ned fra loftet der de hadde stått siden jul. I ene skoen lå ei rød julekule.

Nå var det første helga i mai og konfirmasjonstid. Klart en pappa må ha finskoene på når yngstesønnen Simen skal konfirmeres.

Er ikke et tema engang å fjerne julekula før han tar med skoene til huset i Andreas Lindsgt i Harstad der Linda og sønnene bor. Mortenbror er alltid på utkikk etter noe det kan ble morsomheter av. 

-Ho flyg vel i flint ho Linda no, sier han forventningsfullt.

Lite vet vi heldigvis at dagen etter, i konfirmasjonen til Simen, er siste gangen de svarte finskoene skal varme føttene til Morten. Fem uker senere er hans tid på jorda slutt.

Gikk ikke ofte i finsko, broren vår. Tresko og kjeledress var hans dagligantrekk. Det var antrekket dagen han døde også. Tresko og kjeledress. I full gang med steinarbeid i den spesialinnredede lastebilen sin utenfor huset på Utstrand. Eldstesønnen Marius fant han død der på ettermiddagen 8. juni. Hjertet hans hadde ganske enkelt sluttet å slå. Det var som å blåse ut et lys. Det ene øyeblikket levde han, i neste var han borte. 

Er noe med dette hverdagslige sko-bildet, det vekker så mange følelser i meg. Tristhet, sorg, vemod og savn. Men også gode følelser fordi det minner meg på hvor hyggelig vi hadde det denne spesielle dagen i huset på Utstrand. Bilturen tilbake til Harstad, med søster Ann bak rattet og Morten ved siden. Marius og jeg i baksetet. Søskenfølelsen, gleden og latteren, den lune humoren. Morten var en sann mester i å "krydre" hendelser og historier på sitt vis, både gode og vanskelige ting. De sterke meningene hans, måten han betraktet verden rundt seg, de ramsalte kommentarene, pokerfjeset, smilet og glimtet i øynene.

Når mobiltelefonen hans ringer underveis og han svarer -Hallo, det e biskopen, da skjønner vi fort av fliringa og praten at dette tydeligvis er en god venn som er godt kjent med Mortens mange "personligheter" når han svarer på telefonanrop.

Etter flere år med sykdom og alvorlig bilulykke i august i fjor ser det endelig ut til at ting begynner å gå rette veien! Morten har så mange planer for denne sommeren! Han gleder seg til å dra til Finnmark på "navnhugging", og at Marius skal bli med som hjelpemann. Skal bli så kjekt å treffe Karl Kluge og de andre vennene i Kirkenes igjen!
Dette skal bli en fin sommer!

Men jeg synes han ser sliten ut, og han innrømmer at enkelte dager føler han seg fryktelig slapp og sliten. Har mye smerter og vondt i kroppen. Men regner med at smertene skyldes bilulykken for ni måneder siden, og har tro på at det vil gå seg til bare han tar tida til hjelp. 

Bildet av skoene får meg også til å tenke på hvor utrolig små føtter Morten hadde da han kom til verden 4. august 1962, hele to måneder for tidlig. Da veide han 1670 gram, lengden var 42 cm. For 50 år siden var det ingen selvfølge at så fortidligfødte babyer overlevde. Han fikk en tøff start på livet, broren vår.

-Han er så liten og fin som et dameur, sa farfar Alfred på Ressa da han var på sykehuset i Molde og så sitt nyfødte barnebarn for første gang. Selvsagt gjennom ei glassrute slik vanlig var den gangen. Farfar kunne ikke begripe at alle "instrumentene" kunne være på plass i den bittelillie kroppen i kuvøsa!

Først da Morten var blitt seks uker fikk vi han hjem til oss i Eriklia. Da var jeg elleve år, Ann var åtte og Ellinor nesten sju år. Lillesøster Elisabeth kom tre år etter Morten. 

Jeg husker det var veldig stas å få en bror, vi søstrene elsket han fra første stund!
Vi gledet oss til å komme hjem fra skolen hver dag, og vi kranglet nesten om hvem som skulle få æren av å hente han opp etter ettermiddagsluren. Den myke lille kroppen, å få snuse inn lukten av håret hans, de små armene rundt halsen når vi forsiktig bar han ned fra loftet. 

Jeg sørger over broren min og over hvordan allting ble. Jeg tror ikke det har gått en eneste dag siden han døde i juni uten at han har vært i tankene mine. Noen dager mer, andre dager mindre. Jeg visste ikke at jeg hadde så mange minner lagret i hodet om broren min. Plutselig kan sorgfølelsen skylle over meg. Kjennes tyngre ut nå enn i ukene like etterpå.

Vondt å tenke på mamma vår på 90 år, skulle så gjerne tatt smerten fra henne, sterke fine mor Margot. Og det gjør vondt å tenke på svigerinne Linda og de fire flotte ungene han er far til. Mari, Silje, Marius og Simen. Jeg vet at jeg er ikke den eneste som innimellom slår opp nummeret hans på telefonen og ønsker at det gikk an å ringe til han for en prat slik som før. Men slik er livet. Man vet ikke mye om morgendagen. 

Jeg finner trøst i å se på alle bildene jeg tok i Harstad i mai. Bilder fra lørdagen på Utstrand, fra kaffekos i byhuset hos Linda og alle bildene fra konfirmasjonsfesten på Røkenes Gård.

Og et bilde av et par svarte finsko med ei rød julekule oppi ene skoen.

Jeg kjenner på dyp takknemlighet for at Ann og jeg fikk oppleve denne fine helga sammen med broren vår langt der oppe i nord før det var for sent.