Vært "fin" dame og bodd på hotell i helga jeg.
Delt rom med søster Ann på Thon Hotell Harstad, anledningen var konfirmasjonen til Simen som vi er tanter til.
I ankomsthallen på Evenes blir jeg stående og glane uhemmet på paret som blir møtt av hele familien medbringende norske flagg, gratulasjoner og store klemmer. Alle smiler og gleder seg over den lille gylne guttebabyen med svart krusete hår som er blitt hentet ett eller annet sted i verden og som skal vokse opp som nordlending i en stor familie. Jeg er nesten like rørt som foreldrene og familien.
Mens jeg står der og glaner er Ann og henter nøkkelen til leiebilen vår. Og bagasjebåndet begynner omsider å surre rundt. Plutselig hører jeg mitt navn blir ropt opp over høytaleranlegget:
-Vil passasjer på SK4094 fra Oslo, Merete Visnes, vennligst melde seg i skranken hos SAS Service?
-Ka svarte?? Ka gale he i gjort no? Men denne gangen var det heldigvis ikke jeg som hadde "kløna". Derimot hadde en eller annen på Gardermoen tatt ut den lilla kofferten min fra buken på SAS-flyet og glemt å putte den tilbake. Dermed var ikke kofferten min blitt med på turen nordover, selv om det var samme fly og besetning som vi reiste med fra Molde.
Tidlig neste morgen lister jeg meg ut av hotellrommet i Harstad uten å vekke Ann. Rusler meg ned noen etasjer til resepsjonen for å hente kofferten min som jeg regner med er ankommet siden den ble ettersendt med siste fly kvelden før. Slukøret og litt urolig må jeg imidlertid tusle meg opp til hotellrommet igjen tomhendt, men med beskjed fra SAS på Evenes om at noen har vært og hentet den og vil levere i løpet av formiddagen.
Jeg går alle trappene opp til 5.etasje og prøver å få låst opp døren til rom 517. Er rimelig sikker på at det sto 517 på døra til vårt rom. Fikler og strever med nøkkelkortet igjen og igjen, men nei! Døra går ikke opp. Forsøker å røske i dørhåndtaket noen ganger også, i håp om at Ann kanskje våkner av lydene og slipper meg inn. Men nei da! Føler meg skikkelig flau og dum, tenk å ikke greie å få opp døra til hotellrommet vårt! Ann greide det jo så lett som bare det kvelden før, hvorfor skal ikke jeg greie det, jeg som er storesøster og all ting?
Må være noe riv ruskende galt med dette forbannede nøkkelkortet! Heldigvis har jeg hatt vett til å ta med meg mobiltelefonen. Jeg ringer nummeret til Ann. En gang, flere ganger. Men hun sover tydeligvis ennå, iallefall svarer hun ikke. Ikke hører jeg at det ringer innenfor døra heller. Så har hun vel satt telefonen på lydløs da sikkert! Helsike!
Til slutt bestemmer jeg meg for å banke på! Ann må da vel våkne når det banker på døren? Starter med lette bank, en gang, to ganger, flere ganger. Ingenting skjer. Kjenner at jeg begynner å bli irritert! Det var da som svarte ka ho søv! Trodde ikke at Ann var så gale syvsover! Nytter ikke med lette forsiktige bank tydeligvis, her får jeg fleske til å banke skikkelig hardt. Kan ikke stå her som en tulling og småbanke på døra til rom 517 hele morgenen. Det får da være grenser!
Så hører jeg omsider at noen kommer taslende innenfor, og døra låses opp.
-Jammen på tide, tenker jeg småsurt, maken til tunghørt søster skal en lete lenge etter.
Døra blir åpnet bittelitt på gløtt, og et ukjent søvndrukkent fjes titter forskrekket og spørrende på meg! Herregud! Jeg har dundret på feil dør og vekket en fremmed dame! Fader så flaut! Hun tar det heldigvis pent. Sukker bare tungt og smekker døra fort igjen straks jeg har stotret fram et unnskyld og at i trudde det va mett rom! Så der står jeg da - i korridoren utenfor rom 517 - lang i maska og føler meg som DEN idioten!
DA endelig svarer Ann på telefonen.
-Takk og pris at du endelig svarer, stønner jeg lettet!
-Husker du hvilket nummer det er på vårt rom?
-Jada, kvitrer Ann.-Bor på 417 vi!
-417?? Ikke 517??
-Nei, vi bor på 417. Ka du e hæn da?
-Kjæm no straks, he bære gått meg en liten tur. Kan du være snill å låse opp døra? I trur det e nåkkå gale med nøkkelkortet mett...
Så forøvrig damen jeg kom i "skade" for å vekke da vi var på Egon og spiste frokost senere samme morgen. Jeg lot som ingenting. Men passet på å sette meg slik at hun ikke så meg. Tenkte det var like greit.
Tidlig neste morgen lister jeg meg ut av hotellrommet i Harstad uten å vekke Ann. Rusler meg ned noen etasjer til resepsjonen for å hente kofferten min som jeg regner med er ankommet siden den ble ettersendt med siste fly kvelden før. Slukøret og litt urolig må jeg imidlertid tusle meg opp til hotellrommet igjen tomhendt, men med beskjed fra SAS på Evenes om at noen har vært og hentet den og vil levere i løpet av formiddagen.
Jeg går alle trappene opp til 5.etasje og prøver å få låst opp døren til rom 517. Er rimelig sikker på at det sto 517 på døra til vårt rom. Fikler og strever med nøkkelkortet igjen og igjen, men nei! Døra går ikke opp. Forsøker å røske i dørhåndtaket noen ganger også, i håp om at Ann kanskje våkner av lydene og slipper meg inn. Men nei da! Føler meg skikkelig flau og dum, tenk å ikke greie å få opp døra til hotellrommet vårt! Ann greide det jo så lett som bare det kvelden før, hvorfor skal ikke jeg greie det, jeg som er storesøster og all ting?
Må være noe riv ruskende galt med dette forbannede nøkkelkortet! Heldigvis har jeg hatt vett til å ta med meg mobiltelefonen. Jeg ringer nummeret til Ann. En gang, flere ganger. Men hun sover tydeligvis ennå, iallefall svarer hun ikke. Ikke hører jeg at det ringer innenfor døra heller. Så har hun vel satt telefonen på lydløs da sikkert! Helsike!
Til slutt bestemmer jeg meg for å banke på! Ann må da vel våkne når det banker på døren? Starter med lette bank, en gang, to ganger, flere ganger. Ingenting skjer. Kjenner at jeg begynner å bli irritert! Det var da som svarte ka ho søv! Trodde ikke at Ann var så gale syvsover! Nytter ikke med lette forsiktige bank tydeligvis, her får jeg fleske til å banke skikkelig hardt. Kan ikke stå her som en tulling og småbanke på døra til rom 517 hele morgenen. Det får da være grenser!
Så hører jeg omsider at noen kommer taslende innenfor, og døra låses opp.
-Jammen på tide, tenker jeg småsurt, maken til tunghørt søster skal en lete lenge etter.
Døra blir åpnet bittelitt på gløtt, og et ukjent søvndrukkent fjes titter forskrekket og spørrende på meg! Herregud! Jeg har dundret på feil dør og vekket en fremmed dame! Fader så flaut! Hun tar det heldigvis pent. Sukker bare tungt og smekker døra fort igjen straks jeg har stotret fram et unnskyld og at i trudde det va mett rom! Så der står jeg da - i korridoren utenfor rom 517 - lang i maska og føler meg som DEN idioten!
DA endelig svarer Ann på telefonen.
-Takk og pris at du endelig svarer, stønner jeg lettet!
-Husker du hvilket nummer det er på vårt rom?
-Jada, kvitrer Ann.-Bor på 417 vi!
-417?? Ikke 517??
-Nei, vi bor på 417. Ka du e hæn da?
-Kjæm no straks, he bære gått meg en liten tur. Kan du være snill å låse opp døra? I trur det e nåkkå gale med nøkkelkortet mett...
Så forøvrig damen jeg kom i "skade" for å vekke da vi var på Egon og spiste frokost senere samme morgen. Jeg lot som ingenting. Men passet på å sette meg slik at hun ikke så meg. Tenkte det var like greit.
