BETRAKTNINGER FRA ROM 452

Jeg var innlagt noen dager på sykehuset i Molde nå i juli. En infeksjon som måtte knekkes med antibiotika rett i blodåra. Ikke noe dramatisk, er hjemme igjen og forma er god. 

Det ble stille "gode" dager for meg på Medisin A. Følte meg ivaretatt og oppvarta på alle bauger og kanter. Hadde enerom med utsikt mot fjord og fjell, der jeg kunne følge ferjer og annen båttrafikk hele dagen om jeg ville. Jeg kunne også glede meg over flokken med tårnsvaler som holdt oppvisning for meg flere ganger om dagen med fantastiske flyge-ferdigheter. Ikke rart disse blir kalt luftens akrobater!

Har vært mange tanker og følelser disse sykehus-dagene på rom 452. I min alder blir det lett til at det tankene dveler mest ved, er tida som har vært. Ofte til barndommens rike og oppvekst med søsken, mor og far, besteforeldre og andre fra da jeg var lita jente. Det er nesten som disse minnene blir klarere etter som åra går. Det skyldes kanskje at jeg selv har nådd et steg på livsveien der ikke alt er like selvsagt lenger? Jeg har ærlig talt ikke noe imot det. Jeg liker å mimre bakover i minnene som ligger lagret i sinnet mitt.

Da jeg ble født like før jul i 1951 var ikke dette sykehuset engang bygd, det sto ferdig først i 1960. Rart å tenke på. Jeg kom til verden på det gamle Amtsykehuset i Molde, som ble innviet i 1862 iflg google. Det lå vest for Alexandra Hotell, og ble revet i 1962. Jeg kan ikke huske dette sykehuset. Da små-søstrene mine Ann og Ellinor ble født i 1954 og 1955, valgte mor å benytte seg av fødetilbudet som den gang var på Glomstua. Jeg tror hun syntes det var bedre der enn på gamlesykehuset nede i sentrum.

Da lillebror Morten meldte sin ankomst 2 mnd før termin i august 1962, var nysykehuset på Lundavang kommet på plass. Antar at aller første gang jeg satte mine føtter innom dørene her var da jeg som 10-åring fikk bli med til Molde for å se den bitte lille broren vår gjennom vinduet på fødeavdelinga. Den gang fikk vi bare se familiens nyankomne i armene til en sykepleier gjennom ei glassrute.

Alle mine fire barn har sett dagens lys på dette sykehuset, det samme har de fleste av mine 11 barnebarn og 8 oldebarn gjort. Er ikke rart man blir litt nostalgisk, nå som det bare er måneder igjen før dette sykehuset også er historie. 

Fra 2025 skal nye minner på godt og vondt skapes og lagres fra det splitter nye sykehuset på Hjelset.

Har tenkt mye på mor Margot disse dagene, vært mange besøk til dette sykehuset siste årene for å besøke henne. Nå er det snart gått et helt år siden hun døde 23.august i fjor, føles ikke så lenge siden. Mor var alltid så lettet når hun var på sykehuset, følte seg så "omsalaus", som hun sa. Grudde seg alltid til hun skulle hjem, og håpet alltid hun fikk noen ekstra dager på sykeheimen i Elnesvågen før hun ble sendt hjem til leiligheta si igjen, til uro og mye alenetid. Langtidsplassen hun drømte om fikk hun aldri. Ikke greit å være nesten 98 år, gammel og syk. Kjenner på kroppen at mors to siste leveår har gjort noe med meg, hjelpeløsheten og fortvilelsen, den stadige uroen og frustrasjonen over at det ikke var mulig å gi henne det hun ønsket aller mest, fast plass på sykeheimen. Men slik er det blitt i dette rike landet vårt. 

Så har et sykehusbesøk hos vevre bestemor Marie dukket opp i tankene. Hun og bestefar Peder bodde i kårenden i huset vårt i Eriklia, og var en trygg og viktig del av oppveksten. En gang helt i begynnelsen på 1970-tallet var bestemor Marie innlagt på sykehuset her med lungebetennelse, og ønsket seg vafler. Så jeg laget en stabel og reiste med bussen til Molde for å glede henne. Småspist som hun var hele livet, ville hun jo bare ha en smak, ikke en hel stabel. Men jeg var bare 19-20 år, og det var godt ment. Husker ennå den gode følelsen jeg hadde på bussturen hjem igjen, selv om veska var nesten like full av "bakels" som da jeg reiste innover. 

Hver gang det gule redningshelikopteret har landet på sykehustaket, har jeg følt på takknemlighet for at de finnes, og de minner meg om dagen da min pappa Melvin døde. Glemmer aldri det gule helikopteret som landet i Eriklia søndag 10.august i 2008, ser det klart for meg den dag i dag. Familien var samlet i barnedåpen til Elise Kristin, en av livets glade begivenheter. Far elsket alle nye verdensborgere i familien, og var mektig stolt av oldebarnet Elise Kristin. Været var fint denne august-søndagen, og vi satt ute med kaffe og kaker. Oldefar Melvin og oldefar Oddvar ruslet seg en tur rundt nystallen, før de satte seg på en benk nedenfor låvebrua. Der falt far plutselig sammen, som et lys som ble blåst ut. Han ble nesten 76 år. Savner han ennå, og tenker ofte på han. Men kjenner samtidig at når så galt skulle være, så er det fint å tenke på at han fikk dra på den måten jeg tror han selv ville valgt om han kunne. Med finskoene og findressen på, i festlig lag i Eriklia, sammen med oss som var så glade i han.

En varm julidag i 2016 dro Ann, Elisabeth og jeg sammen til sykehuset  for å besøke vår søster Ellinor. Var en slik varm julidag som de siste jazzdagene denne sommeren, kanskje derfor jeg har følt at Ellinor har vært så nær på en måte de fem dagene jeg var på sykehuset. Husker så godt denne spesielle dagen. Ser henne for meg i sykesenga, fine Ellinor. Husker hvor stille og triste Ann, Elisabeth og jeg følte oss der vi gikk i solskinnet til hun som lå i sykesenga med fersk alvorlig kreftdiagnose. Men vi kunne spart oss bekymringene om hva vi skulle snakke om i en sådan stund. Ellinor var seg selv, de gode historiene og de kjappe replikkene satt løst som alltid. Hun var den som gjorde besøket lettere for oss, den som fikk oss til å le, ikke motsatt. Jeg tror det var denne dagen jeg la merke til hvor knallbrune og nydelige øynene til Ellinor var.. Hadde alltid visst at hun var den av oss søstrene som hadde brune øyne, men aldri hadde jeg sett hvor vakre øynene hennes var slik jeg gjorde akkurat denne dagen. Ellinor døde på sykehuset i Molde fire måneder senere, den 14.november 2016. På dagen en måned før hun ville fylt 61 år.

Jeg var glad jeg hadde rom 452 alene den dagen minnene om Ellinor forlangte å bli tatt fram og ikke minst følt på.. Vi var så nær hverandre i alder, Ann, Ellinor og jeg. Vi delte de første barndomsårene, vi vokste opp sammen. Vi var alltid sammen, vi var hverandres lekekamerater. Vi var et trekløver, vi tre første Erikli-jentene. Ennå kan jeg ta meg i å si jeg, Ann og Ellinor, det faller så naturlig for meg, sitter visst i ryggmargen.

Dette og mye mer har vært i tankene mine der jeg har ligget og døst eller sittet i stolen ved vinduet på rom 452. En av de siste dagene tok jeg på egne klær og ruslet meg ned til kiosken for å kjøpe skrivebok og blyant. Det ble en litt morsom opplevelse, har småhumret mye for meg selv i ettertid. Lenge siden jeg følt meg så til de grader usynlig, tenkte til og med at kanskje er jeg død uten at jeg vet det, at det er derfor ikke den ekspeditøren ser meg? Men endelig, etter noe som føltes som flere minutter, fikk jeg endelig øyekontakt og kunne spørre om de hadde ei skrivebok å selge. Det hadde de. Med nykjøpt blå skrivebok og kulepenn ruslet jeg lattermild opp igjen til "mitt" rom. Sjeleglad for at jeg ikke var usynlig og død likevel :-)

Tusen takk for meg for denne gang, Molde sykehus. Jeg blir nesten rørt når jeg tenker på alle de blide hvitkledde englene som alltid var der for meg når jeg trengte hjelp. Som kom med mat og medisin til meg og sa bare ring på om det er noe! Tenk så heldige vi er i dette landet!

Uke 1: 24.- 30.juni 2018

Seven Visnes and one Male i USA sommeren 2018

Tre generasjoner på tur :-)

Det er nesten ikke til å tro! Denne sommeren har jeg vært hele tre uker i "Junaiten" sammen med denne trivelige gjengen! Sønnene Oddgeir og Sindre, barnebarn Vetle, svigerdatter Nina, Olemann, barnebarn Sanne, alle med etternavn Visnes. I tillegg var vi så heldige å ha med oss Vetle sin søte kjæreste Nora, med etternavn Male.

 Derav overskriften - Seven Visnes og one Male i USA.

Ferieturer har ikke vært høyt på prioriteringslista gjennom livet for Olemann og meg. 

Men fordi vi faktisk er gullbrudepar nå i 2018,  mente svigerdatter Nina at nå måtte det slås på stortromma med tur til USA. Og slik ble det! Opplevelser for livet!
Jeg har vært på steder jeg ikke min villeste fantasi hadde trodd jeg skulle få oppleve.Tusen takk til sønner og svigerdatter som gjorde dette mulig. Og takk til den hjemmeværende delen av flokken vår som sørget for plenklipping og pass av hus mens vi var over there.

Turen starter søndag 24.juni med fly fra Molde til Gardermoen, deretter med Norwegian Boeing 787 Dreamliner til John F Kennedy-flyplassen i New York. Men fordi Norwegian er veeldig forsinket fra Molde denne søndags ettermiddagen, og attpåtil må vente veeldig lenge før de får taxe inn til parkering, er det på hengende håret vi kommer oss med på Dreamlineren! Siden det er Norwegians feil vil de gi oss nye billetter til et senere fly, noe vi har lite lyst til. Det er kun takket være Nina "Tigerdatter" sine overtalelsesevner at vi etter mye om og men får sjekket inn på overtid! Puh!

Vi er stresset og kjempe-lettet på samme tid når vi endelig er på plass i Dreamliner-setene og turen over Atlanteren starter. Da har vi vært gjennom den mest omfattende sikkerhetskontrollen ever, med intervju der de skal vite hvem som har pakket kofferten, hvorfor vi vil til USA, hva slags planer vi har i USA mm. En opplevelse det også! 

Fordi New York ligger 6 timer etter oss i tid, er det fremdeles bare sen søndagskveld når vi lander på JFK International Airport. Planen er å leie bil på flyplassen tidlig neste morgen, derfor har vi booket et hotell like i nærheten for natten.

-Hvorfor vil dere bo på DET hotellet? spør taxisjåføren som kjører oss dit. 
Vi skjønner hvorfor han spurte når vi kommer dit. JFK Inn Jamaica er ikke akkurat noe drømmehotell, for å si det mildt!
 Heldigvis har jeg med eget rent laken og putevar i kofferten... 

         

Mandag 25. juni: New York - Washington DC 

Varm dag i New York. Knipser dette bildet gjennom hotellvinduet på morgenen. 

Synet av slike gule skolebusser blir vanlig etterhvert, men denne jeg ser den aller første morgenen i USA er spesiell!

 Det er nå det går opp for meg at fader, nå er jeg faktisk i USA!

Hele 4 stk Visnes må til for å leie en bil...  :-)

                                                                                                                         

                                           Det tar sin tid. Halve dagen, faktisk...

Men det er verdt det, for bilen vi endelig ender opp med er midt i blinken for oss. Til halve prisen av det de først forlangte for tilsvarende bil.
 Med denne Chevyen kjører vi fra JFK-flyplassen og helt ned til Memphis den første uka, med masse spennende stopp underveis.

Oddgeir er excellent Chevy-pilot med Sindre som hjelpe-pilot. Highways i USA må bare oppleves, er vanskelig å beskrive. 4-5-6 kjørefelt, biler overalt, foran og bak og på alle sider, små biler og store biler, store vogntog og enda større vogntog.  Og milene går kjapt unna!

Første dagen kjører vi til Washington DC, der vi overnatter på et greit hotell. Jeg trenger ikke å bruke mitt eget laken og putevar her. Og veldig hyggelig å dele rom med Vetle og Nora. Men fordi vi har brukt halve dagen på å leie bil, er det nesten kveld når vi kommer fram til hotellet. Derfor rekker vi ikke å få med oss alt vi hadde håpet å se i Washington DC. Det hvite hus står øverst på min ønskeliste, men egentlig er det så utrolig mye å se i Washington DC (DC står forresten for District of Columbia) at man sikkert trenger minst en uke og vel så det for å få med seg alt. Minnesmerker, museer og andre severdigheter ligger på rekke og rad i hjertet av byen.

-Hvorfor vil du se et kvitt hus? spør ertekroken Vetle.
-Du har jo et kvitt hus sjøl på Visnes, vi har et kvitt hus på Lyngstad, er kvite hus overalt...
Han syntes det hadde vært mye mer interessant om han fikk se verdens største ostepop. DET hadde vært noe det!

Det er begynt å bli sen kveld, vi er slitne etter to dagers reise og lite søvn. Skrubbsultne er vi også, så vi blir raskt enige om at vi heller skal finne et sted å spise enn å traske gatelangs på jakt etter et hvitt hus :-)
Men vi er like i nærheten av The White House,  det skal ligge omtrent rett bak Washington-obelisken på bildet mitt under her. Så om jeg ikke rekker å se det med egne øyne, så er det en trøst å vite at vi i allefall er veldig nærme. 

Washington-obelisken rager nesten 170 m til værs, ingen bygninger får være høyere i denne byen. Derfor finnes ingen skyskrapere i Washington DC.  Monumentet er minnesmerke for George Washington, som var USA sin aller første president. 

Må si det er et mektig syn å se den høye hvite marmor-obelisken opplyst mot kveldshimmelen.
Vi ser også den runde kuppelen på Kongressbygningen der den kneiser på toppen av Capitol Hill et stykke unna. Americas Home of Democrati. Veldig rart å være i Washington DC og puste inn luften her, kan vel uten tvil kalles et av verdens største maktsenter dette området.

Men noe kanskje ikke mange vet, er at en mann fra Eide i 1930-årene var med og laget bæresøyler i granitt til et påbygg på det hvite hus i Washington DC.
Gustav Naas reiste til USA som 25-åring i 1929, og fikk etterhvert jobb på et steinhuggeri i Rockville, et sted ikke langt fra St.Cloud.

I min tid som journalist i Romsdals Budstikke var jeg så heldig å få lage et intervju med Gustav som sto på trykk i Lørdags-RB 25. januar 1986. Han hadde mye spennende å fortelle fra årene i USA, deriblant at han var en av arbeiderne som fikk i oppgave å hugge granittsøyler til Det hvite hus.

-Det var et nøyaktig arbeide som måtte stemme på millimeteren, fortalte Gustav. Han mente å huske at søylene ble kalt Gallion Caps. Han var også med på å råhugge granitt-løvene til vannfontenene på Capitol Plaza, plassen foran Kongressbygningen.
Fint å tenke på, at en mann fra lille Eide har satt igjen avtrykk på slike historiske steder!

                         

Tirsdag 26. juni: Washington DC - Smoky Mountains /Dollywood

Denne dagen kjører vi langt, veldig langt! Helt fra Washington til Dolly Parton-land i Pigeon Forge i nærheten av Knoxville, som er den tredje største byen i Tennessee, etter Nashville og Memphis. 

På veien ned dit er vi bla innom en Walmart-butikk. Kunne gått her i timevis, masse varer og masse folk, her kan man kjøpe mye nyttig og mye rart. 

Denne dagen stopper vi også på et tettsted jeg ikke husker navnet på og spiser god middag på en mexicansk restaurant. Før vi kjører videre bare MÅ vi innom butikken som selger helt utrolig masse sorter is! Er en varm dag i Tennessee, helt topp å slappe av med "amerika-is" før turen går videre. Her er det Nora, Vetle, Nina og Oddgeir som koser seg i det varme solskinnet.

Det er blitt kveld og mørkt når vi ruller inn i Dollywood med kurs for hotellet vi har booket for tredje natta i USA. Får følelsen av å havne midt i et eventyr med alle lysene og bygningene som omkranser den brede hovedgata i byen. Helt magisk! 

Faktisk mye finere på kvelden med den fantastiske lyssettingen enn i dagslyset morgenen etter.
Men jeg glemmer selvfølgelig å knipse bilder fra vårt inntog i Dollywood, er så opptatt av å bare SE!

               

Onsdag 27. juni : Dollywood - Nashville 

Dollywood er en stor fornøyelsespark som eies av selveste Dolly Parton, her er masse aktiviteter for hele familien. Parken har årlig ca 2,5 millioner besøkende, og er den største turistattraksjonen i Smoky Mountains-området.
Dolly Parton holder også ofte konserter her får vi fortalt, men vi ser ikke snurten av henne denne dagen...

Bildeglimt fra Dollywood:

                

Etter sightseeing og god lunsj i Dollywood går turen videre på motorveien mot Nashville. På turen ned dit opplever vi en ekte "thunderstorm" med lyn, torden, styrtregn og sterk vind. Kort sagt et forskrekkelig uvær!

Sikten er så dårlig at alle bilene kjører med nødblink for å bli sett. Det er faktisk så ekstremt at vi underveis får flere sms fra politiet ang været om at vi må være ekstra oppmerksomme.
Var virkelig ganske så heftig en stund!

Uværet slipper taket etter godt og vel en times tid, og vi kommer oss trygt fram til Nashville der Nina har leid et koselig hus til oss i utkanten av byen via Airbnb. Nytt og fint hus med nydelige soverom og store gode senger.

Første kvelden i Nashville tilbringer vi rundt det store bordet på verandaen. Utrolig morsom kveld med mye fliring, vakker solnedgang, kjempegode pizzaer på døra og god drikke.
Antar at dette bildeglimtet er fra Vetle sin "oppsummering" av turen så langt, aldri kjedelig i selskap med denne unge mannen. :-)
   

Torsdag 28. juni:

Nashville!

Spennende å besøke Johnny Cash-museet i Downtown, sentrum i Nashville. Her har de samlet masse ting fra livet til "mannen i svart". Kjente igjen flere av tingene fra filmen "Walk the Line".  Spesielt å se med egne øyne postkortet han sendte til foreldrene fra Nashville,  også tatt med i en scene i filmen.

Vetle måtte selvsagt imitere ansiktsutrykket til Johnny Cash da han sto foran dette store bildet.

.... og ansiktsuttrykket til statuen av Grand Old Oprys "far"Bill Monroe, som står utenfor det lille huset der de første radiosendingene fra Grand Old Opry i Nashville startet.

Torsdag 28.juni er en varm dag i Nashville. Så her går vi inn på butikker eller spisesteder for å kjøle oss ned, og ut igjen for å varme oss. Nashville frister så absolutt til et nytt besøk, spennende by!

I kveldingen tar Nina, ungdommene og jeg Uber-taxi tilbake til huset. 

Olemann, Oddgeir og Sindre blir igjen for å finne en gitarbutikk som Olemann har så lyst til å se. Der blir de godt mottatt, og får til og med tips om en bluegrasskonsert de blir anbefalt å oppleve. 

Dermed blir det helaften med konsert og mere til for de tre karene som først etter midnatt kommer glade og fornøyde tilbake til huset. 

 Far og sønner er skjønt enige om at de har hatt en minnerik og aldeles fortreffelig aften, og det tror jeg så gjerne :-) 

Fredag 29. juni : Nashville - Memphis

Våkner til en ny varm dag i Nashville. Nesten litt trist å forlate det fine huset, men nye leietakere skal ankomme denne dagen, og vi må videre sørover til Memphis. Vi har booket hotell der for de neste 2 nettene, og bestilt flybilletter til Los Angeles tidlig søndags morgen.
Utpå ettermiddagen denne fredagen tar vi av fra Elvis Presley Boulevard inn på den store og godt bevokta parkeringsplassen ved Graceland. Hadde aldri i min villeste fantasi kunnet forestille meg at jeg en dag skulle få se Graceland! Uvirkelig! 
Ved siden av parkeringsplassen er det bygd et stort museum der masse gjenstander fra Elvis sitt liv er samlet. Der er alle bilene hans utstilt, privatflyet hans, bilder, brev, scenekostymer, gullplater, gitarer, ting fra tiden som soldat i Tyskland, you name it! Og selvfølgelig restaurant og stor suvernirbutikk.

Mens resten av gjengen kjører videre for å sjekke inn på hotellet samt finne et sted å spise middag, kjøper Sindre, Olemann og jeg billetter til omvisning på Graceland, som ligger på andre siden av veien for det store museet. Vi blir kjørt i små busser tvers over Elvis Presley Boulevard opp til huset Elvis kjøpte som 22-åring i 1957, rett etter sitt store gjennombrudd som popstjerne. Det var også her han så tragisk døde 16. august 1977, 20 år senere.

Er rørende og merkelig å gå opp trappa foran huset og inn gjennom den ytterdøra, og vite at her har selveste Elvis Presley også gått... 
Må innrømme at jeg et øyeblikk blir litt blank i øynene...

Jeg har i årenes løp sett masse reportasjer i ukeblader og film med bilder fra Graceland, og har forestilt meg at dette er et digert hus - nesten som et slott - med store flotte værelser. Men der tok jeg grundig feil. Huset er overraskende lite, slettes ikke prangende og digert som jeg hadde trodd en popstjerne som The King ville bo i.

Kanskje er det bare noe jeg innbiller meg, men jeg føler et intens nærvær av Elvis mens vi vandrer gjennom rommene i første etasje på Graceland. Veldig spesiell følelse, kjente det fra jeg gikk opp trappa foran huset. Er som om nærværet og karismaen hans ennå sitter i veggene på en måte...
Eller kanskje er det bare fordi vi hele tiden hører stemmen hans i sangene som hele tiden blir spilt i bakgrunnen?

                                                       Baksiden av huset.

Fra salongen/stua med de vakre påfuglvinduene. Glimt av det hvite pianoet (eller heter det flygel?) til Elvis i rommet innenfor. Legg merke til TV-apparatet fra 1970-årene.

Spisestua.

              Kjøkkenet, slik det var da Elvis sjøl bodde her.

        Biljardrommet, med vegger og tak kledd i mønstret stoff etter Elvis sin egen ide.

Elvis kjøpte Graceland i mars 1957 og flyttet inn i april sammen med foreldrene Gladys og Vernon. Dette var foreldrenes soverom i første etasje.

Fra det knallgule medie/musikkrommet i kjelleren, må ned ei smal trapp for å komme dit. Vi har fått utlevert hvert vårt nettbrett med info om hvert rom, såkalt audio-tour. Veldig smart, dermed kan en bruke så lang tid en vil på hvert sted uten å henge i stroppen etter en travel guide sammen med en hel flokk, men gå og rusle for seg selv.

Jungel-rommet.

Toppetasjen er stengt for besøkende. Dette var Elvis sitt helt private område da han levde, og det var på baderommet her oppe han døde i august 1977. Selv om Elvis ofte hadde gjester på Graceland tok han dem aldri med ovenpå. Bare datteren Lisa Marie har tilgang til denne etasjen nå. Det sies at alt der oppe skal være bevart nøyaktig slik det var da Elvis døde. Selv deodoranten til Elvis skal stå der han sist brukte den.

I gangen utenfor kontoret til Elvis sin mektige manager Oberst Parker står denne lille modellen av det fattigslige huset i Tupelo der Elvis ble født og bodde til han var 13 år og familien flyttet til Memphis. 

På kontoret der Oberst Parker regjerte med hard hånd står også alt slik det var, skrivebord, telefoner og skrivemaskiner i original stand. Hit kom all fanposten til Elvis, og her ble de fleste avtaler i karrieren hans inngått.

Her i "Meditation Garden" ved hjemmet han elsket ligger Elvis Aaron Presley 

begravd, med foreldrene på hver side. Et rolig og vakkert sted.  

Noen bilder fra det store museet:

Lørdag 30. juni 

"Walking in Memphis" - denne sangen spiller vi så ofte i bilen på vei til denne byen at den nærmest setter seg fast i hjernen min. Har lagt den til i Spotify-lista mi også, minner meg om USA-ferien og Memphis hver gang jeg hører den :-)    

Denne lørdagen rekker vi både omvisning i produksjonen på fabrikken som lager Gibson-gitarer og besøk i Sun Studio, der Elvis spilte inn de første platene sine. Mellom Gibson-fabrikken og Sun Studio har vi også tid til walking in Memphis, selv om ingen av oss har blue suede shoes slik som i sangen. 

Morsomt med alle ekornene som ser ut til å finne seg godt tilrette i storbyen.

Vi burde kanskje også ha fått med oss det historiske Lorraine Motel, der Martin Luther King ble skutt på balkongen utenfor rom 306 4.april 1968. Motellet er idag omgjort til museum for den amerikanske borgerrettsbevegelsen. 

Men det er begrenset hva man rekker å få med seg, og for oss var det helt klart Graceland, Gibson-fabrikken, B.B.King og Sun Studio som sto øverst på ønskelisten. 

Bildeglimt fra Gibson Guitar Factory i Memphis:

Rene godtebutikken for gitar-interesserte karer fra Eide dette :-)

Sanne og farmor liker denne rosa Les Paul-gitaren... 

..mens Vetle sier han liker munnspill bedre.

Sun Studio: Her var det unge Elvis troppet opp og fikk spilt inn sine første plater. 

Olemann og jeg i knallvarmt strålende solskinn utenfor Sun Studio. Vetle og Nora i bakgrunnen. (Joda, bildet har fått litt ekstra gulfilter for å illustrere hvor solfylt og varmt det er )

Svigerdatter Nina tar en velfortjent hvil ved jukeboxen ved inngangsdøra til Sun Studio. Endelig en ledig stol! Masse folk som vil få med seg omvisninga, så vi må vente ganske lenge før det er vår tur. Dette lille studioet er tydeligvis en stor turistattraksjon i Memphis.

Sanne prøver mikrofonen Elvis etter sigende brukte da han spilte inn platene sine her. Et svart kryss på gulvet viser hvor Elvis, Johnny Cash og andre berømtheter sto når de spilte inn låtene sine i akkurat dette studioet i Memphis. Slik som på Graceland må jeg også her på Sun Studio stadig klype meg selv armen for å forsikre meg om at dette er noe jeg faktisk opplever på virkelig, at det ikke er noe jeg drømmer..   

Solnedgang ved Mississippi River

Etter en innholdsrik lørdag med masse inntrykk og opplevelser avslutter vi dagen med en tur innom dette amazing pyramide-bygget på vei "hjem" til hotellet. 

Her inne er det butikker og installasjoner som er helt fantastiske! Innendørs elver og små sjøer med fisk, vakre bruer og masse forskjellige bygninger inni pyramiden. 

Søndag 1.juli er vi tidlig oppe og sjekker ut av hotellet. Nå venter neste etappe av vårt USA-opphold. Vi leverer Chevy- leiebilen på flyplassen i Memphis, og setter oss på flyet med kurs for Los Angeles i California, der vi skal være de neste 10 døgnene.

Bilder og ferieopplevelser i uke 2 og 3 for tre generasjoner Visnes på tur i USA kommer etterhvert.